Norges rasistiske strukturer

Årets rasismedebatt må føre til mer enn støtterklæringer på «Instastory».

Det er snart et halvt år siden George Floyd, amerikaneren som bare ville kjøpe sigaretter på en butikk i Minneapolis, ble brutalt drept av uniformerte politimenn.

La oss sørge for at den norske arven etter årets rasismedebatt, er strukturell politisk endring.

Les også: Før drapet på George Floyd skrev norske medier nesten ingen ting om rasisme

Drapet på Floyd er ikke unikt i USA. Så langt i år, er det bare 14 dager hvor ingen amerikanere har blitt drept av politiet. Selv om svarte amerikanere utgjør 13 prosent av befolkninga, utgjør de en tredjedel av alle som ble drept av politiet i år. Floyds død rystet likevel en hel verden.

Fordi rasismen sjelden er så tydelig som når den tar et liv. Slik den har tatt liv også i vårt eget land: Benjamin Hermansens liv i 2001, ungdommene på Utøya ti år senere og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i fjor.

Rasismen tar heldigvis ikke mange liv i Norge.

Men det at man ikke alltid legger merke til den, betyr ikke at den ikke er til stede.

Hva gjør at 26 år gamle Ido Adan, som søker på jobb på Vitusapotek, blir fortalt at hun ikke er «skikket» til jobben fordi hun er somalier? Eller at 31 år gamle Abdoollah Hosseini, med master i rettsvitenskap, bare ble innkalt til intervju tre ganger, selv om han søkte på 60 stillinger?

Hva gjør at familien Bulhan, som etter tre år med rasisme og trakassering ikke orket å bo i hjembyen Elverum lenger, og flytta til Oslo? Hvorfor vil Fremskrittspartiet skrote rasismeparagrafen? Hvorfor er det flest østkant-ungdom som blir tatt for cannabisbruk av Oslopolitiet – selv om det røykes mer vest i Oslo?

Og hvorfor finansierer staten islamofobe blogger som Human Rights Service?

Les også: Luminita (31) jobbet med rekruttering, men fikk selv ikke jobb

Virkeligheten til mange i vårt eget land er flust med rasistiske mønstre og fordomsfulle handlinger. Selv om den sjelden er like grell som rasismen i USA, er den skadelig for menneskers liv, også i Norge. Hvis vi ikke forstår hva rasismen i vårt eget land er, klarer vi heller ikke å identifisere og bekjempe den.

Vi må alle forstå at disse eksemplene til sammen utgjør et mønster som sier noe om holdningene og strukturene i samfunnet vårt – holdninger og strukturer som holder folk nede. Vår jobb må være å sørge for varige endringer, i boligmarkedet, på arbeidsplassen, i møte med politiet, på skolen.

På gata og på bussen. Den jobben må vi også gjøre i politikken.

Neste år skal partiene på Stortinget lage nye partiprogrammer for de neste fire årene. Utfallet av årets rasismedebatt kan enten være at vi tok til gatene og la ut instastoryer. Eller så kan utfallet være at vi også gjennomførte varige, strukturelle politiske endringer.

Disse endringene må begynne i partiene. Jeg har noen forslag.

Les også: – Jeg ble kastet i elva, banket opp og de tok klærne mine og pisset på dem

Ingen ungdommer skal bli stoppet av politiet bare fordi de er fra østkanten i Oslo eller ser ut som de er det. Statsråden som styrer politiet kan starte arbeidet med å bevisstgjøre politiet om fordommer og raseprofilering, og om hvordan det påvirker ungdommers liv.

Vi må sørge for at rekrutteringa til arbeidslivet ikke handler om hva du heter. Arbeidsministeren kan inngå en samarbeidsavtale med arbeidsgiverne om bedre rekruttering og mer mangfold, og be om resultater og tall. Hvis arbeidsgivere klarer å jobbe for mindre sykefravær, klarer de også å jobbe for mer mangfold på arbeidsplassen.

Vi må jobbe systematisk mot rasisme i skolen, fra første klasse. Det må bli lettere for lærere og skoleledere å gjenkjenne og motarbeide rasistiske strukturer og holdninger i skolen, både blant kolleger og blant elever.

Vi må håndheve forbudet mot diskriminering på boligmarkedet. Når noen blir fortalt at de ikke får bo et sted fordi folk med deres bakgrunn lager mat som lukter for mye, så er det både fordomsfullt og diskriminerende.

Men for at du skal kunne melde ifra til politiet, må politiet ha ressurser til å straffeforfølge.

Vi må avskaffe støtten til Human Rights Service, og slutte å stemme på politikerne som vil gi dem penger. Det er aldri statens jobb å finansiere hat og rasisme.

Arbeidet mot undertrykkelse og rasisme i samfunnet vårt krever langvarig innsats, men hvis årets rasismedebatt ikke fører til noen endringer denne stortingsperioden, har vi mistet fire år med frigjøringskamp. La oss forandre mønstrene i samfunnet som holder folk nede.