Tullprat om pakkeforløp

Pakkeforløp er noe helt annet enn at «Bent Høie skal forlenge livet til mennesker med byråkratiske øvelser i regi av «New Public Management».

Av: Teamkoordinator Øystein Klovning og psykologspesialist Trond A. Skjæveland, ARA FACT, Klinikk for psykisk helse – Psykiatri og avhengighetsbehandling, Sørlandet sykehus.

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød leverer i Dagsavisen 27. mai en rimelig kontant bredside mot sin egen (og vår) arbeidsgiver, spesialisthelsetjenesten, i anledning innføring av pakkeforløp psykisk helse.

Som hans kolleger i denne virksomheten tillater vi oss en kort videre refleksjon.

Det er betryggende å lese at Liverød er villig til, som psykolog og behandler i psykisk helsevern, å innse «at tilbudet ikke alltid fungerer optimalt». Dette er en erkjennelse som svært mange deler med ham. Ikke minst alle de, både pasienter og pårørende, som gjennom år har erfart eksempelvis fragmenterte og dårlig koordinerte behandlingstilbud, lite transparente tjenester, gjentatte tilsynelatende tilfeldige skifter av behandler, slurvete journalføring, og en mengde andre avvik fra det som bør konstituere god kvalitet i møte med kompliserte tilstander i menneskets sjel, ånd og kropp.

Det er også trolig sant som Liverød postulerer «at langt de fleste helsearbeidere ønsker å gjøre det som er mest mulig meningsfullt for de menneskene som trenger vår hjelp». Så bør en vel tilføye at i tillegg til å være meningsfull, skal denne hjelpen også være virksom.

Vi deler også Liverød sin optimisme knyttet til at «vi i psykisk helse kan bruke vår ekspertise på å drive recoverybasert behandling», og at denne tilnærmingen i høy grad bidrar til å «favne bredt for å fange kompleksiteten i det enkelte mennesket».

Utover dette synes vi det blir mye tullprat fra Liverød sin side, når det kommer til hans generelle filosofering omkring ulike modeller for bedriftstenkning i Jobs og Graeber sin ånd, og tilhørende spissede og generaliserte beskrivelser fra næringslivet. Mye kan sies og menes om opplevd «new public management» i helsevesenet, men det representerer etter vårt syn en skivebom når det kommer til innføring av pakkeforløp psykiatri og rus.  

Vi vil nøye oss med å gripe fatt i ett premiss Liverød leverer for den videre samtalen omkring pakkeforløp, som etter vårt skjønn svikter grovt. Det blir for oss en skremmende tanke dersom vi helsearbeidere skal fundere vårt daglige arbeid slik:

«Dette er jobben vår, og vi gjør det med en motivasjon som kommer innenfra».

Det er absolutt ikke noe i veien med indre motivasjon, og dertil hørende iver i jobben. Men vi kjenner svært mange tilfeller av organisering av arbeidslivet som trenger helt andre fundamenteringer enn «motivasjon innenfra» for ikke å ende opp i det fullkomne kaos. Helsevesenet hører definitivt til denne gruppen. Iver i jobben er forresten også kjent som en forholdsvis vanlig tilrettelegger for senere opplevd utbrenthet, dersom den utspiller seg i den riktige konteksten.

Vi har etter vårt skjønn i dag en helseminister som ikke «insinuerer» noe som helst, som har registrert fragmentering og rot i tjenestene, og som de siste årene aktivt har gjennomført et godt stykke arbeid etter en visjon om å skape en bedre tjeneste ikke minst på psykiatri- og rusfeltet. Vi vil hevde at ministeren er på en riktig og konstruktiv vei med sitt grep når han «forteller fagfolk hva de skal gjøre» med pakkeforløp for behandling av ulike kompliserte tilstander, herunder altså psykisk helse og rus (TSB).

Vi mener eksempelvis det er bra at vi helsearbeidere tvinges til å gjennomføre den jobben vi skal gjøre, med innføring av enkle og oversiktlige verktøy (koding) og økt fokus på etterrettelige og faglige standarder på utredning, oppfølging, planarbeid og journalføring. At vi tvinges til å involvere pårørende. At vi tvinges til å etablere transparent samhandling rundt pasient med øvrige partnere. At vi tvinges til å redusere antall dårlig koordinerte pasientforløp.

Å skulle stole på «motivasjon innenfra» for å få til en forbedret helsehjelp, er etter vårt skjønn i beste fall svært naivt.

Selv representerer vi en forholdsvis ny behandlingsmetode i Norge (og i Klinikk for psykisk helse – psykiatri og avhengighetsbehandling), da vi har vår daglige jobb i et FACT-team. Behandlingsformen her er etter sin metodikk svært manualstyrt, og kvaliteten på oppfølgingen kan måles med score og tall. Dette er noe som ytre sett kan virke som en tilrettelegging for og dyrking av rigiditet og lav grad av fleksibilitet. Vår erfaring er motsatt.

Manualen sikrer tvert imot fleksibilitet. Den gir rammer for kreativ utførelse, basert på forskning som viser hvilke fremgangsmåter som har høyest sannsynlighet for å hjelpe dem som hjelpes skal. Manualen setter altså grenser for i hvilken grad vi kan gjøre det vi liker best, til fordel for å gjøre det som fungerer best for pasienten. På denne måten tvinges helsearbeidere til å gjøre jobben sin, med blant annet et bredt recoveryfokus, slik jobben er tenkt å gjøres.

Eksempel: Vår pasientgruppe har kortere levetid enn den generelle befolkningen. Dersom pakkeforløpets krav til koordinering mellom spesialisthelsetjeneste og kommune på feltet somatisk helse etterleves, vil dette med høy grad av sannsynlighet kunne lede til signifikant øket livslengde. Dette er noe helt annet enn at «Bent Høie skal forlenge livet til mennesker med byråkratiske øvelser i regi av «New Public Management».

Den tvinger oss faktisk til å se levd liv fra flest mulig vinkler på en gang. På daglig basis.

Derfor kom pakkeforløpet i starten av 2019 som et velkomment tilskudd til verktøykassen for vår del, og som en bekreftelse på at det er helsepolitisk ønske om å forebygge det som litt summarisk kan beskrives som «slubbertpraksis», der dette skjer.

Vi regner med at Liverød med sine kreative og beundringsverdige bidrag til buketten av behandlingstilbud i psykiatrien (som vi kjenner til, som vi beundrer og har den største respekt for) også har et ønske om å unngå «slubbertpraksis». Vi kan faktisk ikke engang se at Liverød sin polikliniske produktutvikling står i motstrid til intensjonen i pakkeforløpet, tvert imot.

Da synes vi at han bør kunne stille seg solidarisk til innføringen av et nasjonalt overordnet verktøy som har som mål å minimalisere muligheten for å drifte mot nettopp «slubbertpraksis». Og som samtidig har som mål å gi mest mulig like rettigheter til dem som oppsøker helsehjelp på et komplisert helsefelt, uavhengig av bosted i Norge. Det er ingen liten ambisjon ministeren har. Verktøyet kommer til å trenge tid for å fungere slik det er tenkt.

Vi vil mene at den som har jobben sin i spesialisthelsetjenesten deler et felles samfunnsoppdrag med sine kolleger: å være med, fra hver sin kant, og bidra til høyest mulig kvalitet på våre tjenester. Med respekt å melde: det blir for dumt å kalle denne prosessen for «bullshit». Etter vårt syn har vi i helsevesenet fortjent det fokuset som pakkeforløpet innebærer. Vi skal vel som helsearbeidere rett og slett ha mer fokus på pasientens velbefinnende enn vårt eget.