Pakkeforløp og bullshit

Pakkeforløpene har kommet til psykisk helsevern. Dette er kongeveien til utbrenthet.

Av: Sondre Risholm Liverød, DPS Solvag, Sørlandet Sykehus HF

Pakkeforløpene har kommet til psykisk helsevern. Brukeropplevelsen skal bli bedre - Mer forutsigbarhet og mindre ventetid. I et debattinnlegg i Fedrelandsvennen insinuerer Bent Høie at pakkeforløpene vil forlenge livet til mennesker med psykiske plager. Alt skal bli bedre så snart behandlerne følger byråkratenes «new management of the human soul». Jeg er usikker på om de har belegg for slike påstander.

Steve Jobs har sagt at det er helt idiotisk å ansette dyktige fagfolk og fortelle dem hva de skal gjøre. Man ansetter dyktige fagfolk for at de skal fortelle bedriften hvordan den kan fungere på best mulig måte. Jeg opplever at sykehuset gjør det motsatte. Fagfolk med fem-seks års utdannelse blir i stadig større grad fortalt hva de skal gjøre, i tillegg til at de skal bruke uhorvelig mye tid på å dokumentere det de gjør, ofte på bekostning av å gjøre det de kan.

Som psykolog og behandler i psykisk helsevern innser jeg at tilbudet ikke alltid fungerer optimalt, men det er ikke fordi vi mangler prosedyrer, skjemaer, mål- og resultatstyringssystemer, snarere tvert imot. Når løsningen på et problem er å innføre flere krav og strengere kontrollregimer, er det nærliggende å tro at det bygger på en antakelse om at de som gjør jobben har som mål å gjøre minst mulig. Som behandler opplever jeg at pakkene er fulle av mistillit. Faktum er at langt de fleste helsearbeidere ønsker å gjøre det som er mest mulig meningsfullt for de menneskene som trenger vår hjelp. Dette er jobben vår, og vi gjør det med en motivasjon som kommer innenfra. Denne motivasjonen kan ødelegges ved å overstyre fagfolk, og jeg opplever at mange av oss nå opererer på en mer defensiv motivasjon, som i stadig større grad handler om å fylle ut de riktige skjemaene, kode diagnoser og generelt sett holde journalsystemet fritt for røde merknader. Dette er kongeveien til utbrenthet. Det oppleves ikke meningsfullt. Her vil jeg låne et uttrykk fra antropologen David Graeber, og påstå at stadig mer av det vi gjør er «bullshit jobbing».

Graeber hevder at 37 prosent av oss har jobber som er unødvendige og meningsløse. Han nevner mange eksempler på bortkastet arbeidskraft, men mellomledere (han kaller det for «task masters»), og folk som skal sørge for at andre gjør jobben sin, tilhører definitivt denne gruppen. I vårt tilfelle gjelder det helsebyråkrater væpnet med reformer som de pålegger arbeidstakerne å følge. Styringssystemene gjør det mulig for byråkratene å telle og måle det som skjer, slik at de kan vise sine ledere at de har fått arbeidstakerne til å gjøre jobben sin. Resultatet er at de som egentlig skal gjøre en viktig jobb, må dokumentere, journalføre og følge masse nye prosedyrer som ikke nødvendigvis gjør noe annet enn å forsinke den oppgaven de egentlig er satt til. I følge Graeber betyr det at byråkratiske bullshit-jobber sprer om seg med meningsløse arbeidsoppgaver til alle som befinner seg i samme orbit. Graeber hevder at det foregår en «bullshitifisering» av arbeidsmarkedet, og jeg er enig. Jeg er ikke alene om å oppleve at pakkeforløpene først og fremst strammer det strupetaket skjemaveldet allerede har på oss behandlere. At vi tvinges inn i et mer instrumentelt forhold til jobben vår i psykisk helse, er ikke nødvendigvis noe som gagner verken oss eller pasientene, men det ser flott ut på papiret når Bent Høie skal forlenge livet til mennesker med byråkratiske øvelser i regi av «New Public Management».

Det er imidlertid et annet begrep som lurer i skyggen av pakkeforløpene, og det er recovery. Det er en behandlingsfilosofi med røtter i antipsykiatribevegelsen fra 60-tallet, og den hevder at veiene ut av psykisk lidelse som regel er sammensatt av veldig mange faktorer og tiltak, og at man må gi rom for mangfold og kreativitet i behandlingsforløpene dersom man skal lykkes med tilfriskning. Min erfaring tilsier at en pasient kan være deprimert som følge av tusen faktorer, og at en annen person kan være like deprimert som følge av tusen andre faktorer. Diagnosen er den samme, men årsaksforholdene er helt forskjellige, og da er det ikke gitt at disse to personene vil profittere på samme behandling. Pakkeforløpene går i retning av å strømlinjeforme psykisk helsevern, og vi risikerer å gå glipp av både bredden og dybden i pasientens problemer. Recoverey jobber i motsatt retning og vil favne bredt for å fange kompleksiteten i det enkelte mennesket. Noen vil hevde at pakkeforløp og recovery kan gå hånd i hånd, men poenget er at pakkeforløpene kveler oss slik at helhetstenkning forsvinner i en tåke av skjemaer og tidsfrister.

Innen psykisk helse må vi tilby både terapi og medisiner, men i tillegg må vi ha intervensjoner knyttet til kosthold, trening, meditasjon, sosialt samvær, arbeidsliv, skolegang, seksualitet, livssyn og så videre. Dersom vi klarer å tilby et bredt spekter av terapeutiske tilbud, og skreddersyr ulike tiltak for den enkelte pasienten, betyr det at to mennesker med samme diagnose risikerer å få vidt forskjellige behandlingstilbud. Dette forvirrer byråkrater som liker den typen orden man finner ved et samlebånd. Somatiske problemer er ofte mer avgrenset og kan profittere på pakkeforløp, men psykisk helse er kvalitativt annerledes. Det er sikkert fornuftig å pakke inn en ondartet svulst, men ikke menneskets psyke.

Jeg er takknemlig for at DPS Solvang ved Sørlandet Sykehus tillater meg å intervenere bredt. Jeg opplever at min jobb er ekstremt meningsfull. Jeg vil kjempe for at vi i psykisk helse kan bruke vår ekspertise på å drive recoverybasert behandling, men etter at vi har tilfredsstilt alle pakkeforløp-krav, takstinger, beslutningspunkter og prosedyrer, er tiden ute. Det er som å si at vi som er spesialister på området står fritt til å gjøre det vi mener er best, men uten oksygen er det helt umulig. Gi oss flere ressurser på behandlersiden, ikke mer byråkratisk gymnastikk – Det kan forlenge liv!