Sprekker i samarbeidet

Dugnad skal være til alles gode. Da må den også favne de som strever mest for tiden.

Den siste tiden har alt handlet om dugnad. Helseminister, statsminister og alle andre har tatt i bruk de store ordene, om samarbeid, samhold, om å ta vare på flokken.

Det er helt nødvendig i denne situasjonen. Samtidig har samarbeidet store sprekker, og det bekymrer oss.

Vi får nå stadig meldinger om at alvorlig syke pasienter innen psykisk helsevern og rusbehandling skrives ut tidligere enn planlagt, både fra akuttavdelinger, distriktspsykiatriske avdelinger (DPS) og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Noen skrives ut forebyggende, for å frigjøre helsepersonell til andre oppgaver.

(+) Her er tre norske kvalitetsbøker om smitte, beredskap og isolasjon

Andre steder stenges hele avdelinger, for å forebygge smitte, eller fordi pasienter og/eller ansatte allerede er smittet.

Også polikliniske samtaler rammes. Spesialisthelsetjenesten har begrenset det fysiske oppmøtet i svært stor grad. I forrige uke fikk psykologer i privatpraksis beskjed om å stenge.

Dette er senere blitt endret. Psykologer kan fortsatt ta imot pasienter hvis de følger smittevernregler.

Mange tar nå i bruk sikre, digitale løsninger, noe som er bra.

Samtidig har ikke alle pasienter oppfølging av psykolog. Noen får sin faste oppfølging av psykiatriske sykepleiere, og disse omdisponeres nå til andre oppgaver. I tillegg er det ikke alle som kan følges opp digitalt, enten av mangel på teknisk utstyr, eller av hensyn til personens behov.

Lavterskeltilbudene som representerer en sosial arena og mulighet for aktivitet for mange med psykiske helseplager og rusvansker, har også i stor grad stengt.

Dette rammer hardt for mennesker som trenger støtte til å opprettholde rutiner i hverdagen, holde seg rusfrie og som kanskje har begrenset privat nettverk.

Alt dette er forståelig i den situasjonen landet er i nå. Samtidig er det bekymringsfullt. For psykiske helseplager er ikke bagateller.

Kommentar: Vi må snakke om Eline

Ja, noen pasienter klarer dette helt fint.

Det finnes også frivillige tilbud. Hjelpetelefonene melder om enorm pågang, og at de fylles av mennesker som er bekymret og plages av karantene.

Men selv om disse tilbudene fungerer godt for pasienter med lette til moderate psykiske helseplager, kan de i begrenset grad hjelpe personer som er alvorlig syke.

Dette gjelder særlig ved ruslidelser, samtidig rus og psykisk lidelse, psykoselidelser og/eller komplekse traumelidelser.

Vrangforestillinger kan i denne situasjonen bli ekstra vanskelig, og det kan bli vanskelig å skille mellom egen frykt og den ytre situasjonen.

Forestillinger om fare, dom og angrep kan blandes med bekymrede statsledere og kriselover og gi enda mer forvirring og angst.

Ved ruslidelse, kan for tidlig utskrivelse føre til tilbakefall, og aktiv rus medfører større smitterisiko og overdosefare. Rusavhengighet, stemmehøring og tanker om verdiløshet forsvinner ikke når du er isolert og alene, dagsenteret er stengt og rutinene fra hverdagen er borte. Tvert imot.

Russuget kan bli sterkere, stemmene mer pågående, og tanker om selvskading eller selvmord overveldende. Da trenger du mer hjelp, ikke mindre.

Mange i denne gruppen er også fysisk sårbare, og vil være i høyrisikogruppen for Covid-19.

Enkelte kan ha vanskelig for å følge smittevernregler eller holde seg oppdatert på helseråd. Noen har lite nettverk og kan bli helt isolert når mange av de vanlige tilbudene stenges ned.

Samlet sett betyr dette at mange med de alvorligste psykiske helseplagene er i reell fare nå, og det haster med å gi dem god hjelp. Helsedirektoratet har laget en veileder for ivaretagelse av personer med rus og psykiske lidelser i kommunen under koronavirus.

Disse rådene er gode, men lite presise, og vår erfaring er at de foreløpig blir lite brukt. Vi mener det må på plass raske tiltak nå, og at mulige forslag blant annet kan inkludere:

• Første- og andrelinjetjenesten pålegges tettere samarbeid rundt alvorlig syke pasienter. Dette må gjelde både de som skrives ut før planlagt og de som ikke tilbys innleggelse på grunn av pandemien.

• Det etableres raskt systemer som sikrer samarbeid mellom pasient, pårørende, kommune- og spesialisthelsetjeneste for de sykeste pasientene.

• De som mister sosiale tilbud, tilbys alternative, sikre former for sosial kontakt. Dette kan skje digitalt, eller ved andre trygge alternativ, som at to–tre personer går tur med foreskreven avstand.

• Førstelinjetjenesten får nødvendig veiledning fra spesialisthelsetjenesten.

• Alvorlig syke som ikke kan gis døgnbehandling får individuelt tilpasset opplegg med daglig oppfølging, basert på personens ønsker og behov. Oppfølgingen kan skje gjennom møter hvis det er nødvendig, men telefon/video bør brukes så langt det er forsvarlig.

• Kommunen samarbeider med pårørende og andre for å identifisere personer som trenger hjelp, men selv ikke er i stand til å be om det.

• Pasienter som trenger praktisk bistand til bolig, renhold, handling, matlaging eller annet under pandemien sikres dette raskt.

• Pasienter som bruker rusmidler får tilbud om substitusjonsbehandling, med individuelt tilpasset henteordning.

• Kommunene får nødvendige ressurser til å sette i gang tiltak, som egnet bolig, så pasientene ikke blir enda sykere – noe som vil være belastende både for den enkelte og for samfunnet.

• Det utarbeides lettfattelig informasjon om helseråd under smitteutbrudd som kan distribueres og forklares til personer som kan ha vanskelig for å tilegne seg dette.

Tiltak må igangsettes raskt, og på nasjonal basis.

Sykehusene må lage beredskapsplaner for psykisk helsevern og TSB som omfatter samhandling og oppfølging for de som ikke får et tilbud eller sterkt redusert tilbud. Vi kan ikke vente at hver enkelt kommune skal utvikle egne rutiner i denne krisen, nå er det nødvendig med en samlet innsats.

Dugnad skal være til alles gode, og da må dugnaden også favne de som strever mest i denne tiden. Hittil ser det ut til at noen av dem som trenger det mest har falt gjennom. Disse hullene i sikkerhetsnettet må tettes raskest mulig.