Sakene som vekker etterforskeren i oss

«Ber om 21 års forvaring for Manshaus» leser jeg på NRKs nettsider hvor det rapporteres direkte fra rettssalen i Asker og Bærum tingrett der 22-årige Philip Manshaus står tiltalt for terror og drap.

Overskriften er bare en av mange i ukene rettssaken pågår og saken kun en av flere som er dekket av media hittil i år; forrige måned kunne vi lese reportasjer fra Gjøvik tingrett hvor en far erkjente straffskyld og ble dømt for drapet på sin 15 år gamle sønn og i mars ble forhandlingene i Eirik Jensen-saken avsluttet i Borgarting lagmannsrett.

Denne vektige kriminalsaken har befolkningen kunnet følge på ulike stadier i rettsapparatet i en årrekke.

Les også:«Det er som om personligheten er borte. Som om de har fått sin mentale harddisk visket ut»

Sjansene er også store for at avislesere i løpet av de siste årene har støtt på artikler om den såkalte «sjubarnsmoren» fra Kristiansand som i to rettsinstanser ble dømt for drapet på sin far og en tidligere kjæreste.

Rettssaker fyller mediebildet. Vi er vant til å lese om dem, snakke om og mene noe om dem, vant til å høre kommentarer fra jurister og rettseksperter, er blitt fortrolige med bilder fra rettssalen; tiltalte og fornærmede flankert av advokater i svarte kapper. Vi diskuterer dem med andre interesserte; hva har skjedd, hva slags mennesker kan gjøre slike handlinger, hva kan årsaken være?

Hvorfor er vi så fascinert av forbrytelser og de etterfølgende rettssakene?

Dette er ikke et nytt fenomen, selv om True Crime sjangerens oppblomstring de siste tiårene og en tiltakende virkelighetshunger antakelig har bidratt til økt oppmerksomhet rundt enkelte norske saker. De er relevant nyhetsstoff, ja, men de representerer også mer.

Fortellingene fra rettssalen der kriminalsaker behandles rammer oss, som jussprofessor Bronwyn Naylor påpeker, i spenningsfeltet mellom angsten forbrytelser produserer og samfunnets reaksjon på den.

Vurderingen og bedømmingen av menneskers grenseoverskridende atferd som foretas av retten har stor tiltrekningskraft; rettssalen som det konkrete rommet der fortellingen om lovbruddet legges fram og lovbryteren skal dømmes, virker både pirrende og skremmende. Kunne vi gjort eller har vi fantasert om å gjøre noe lignende?

Eller vi identifiserer oss med fornærmede i en sak; «det kunne ha skjedd meg!».

For de fleste gåtefulle kriminalsaker gjelder det at de har potensial til å vekke etterforskeren i oss; vi vil være den som ser forbindelseslinjene, samler trådene og løser gåten. Kriminalsaker avspeiler også ofte sentrale politiske og eksistensielle problemstillinger i et gitt samfunn på et gitt historisk tidspunkt.

Derfor er det grunn til å tro at sentrale og mye omtalte rettssaker i norsk rettshistorie som har vakt allmenn interesse og bidratt til diskusjoner blant politikere, myndigheter og folk flest har hatt betydning for hvordan alminnelige folks rettsoppfatning har forandret seg og deretter lovverket.

Interessen for fortellinger fra virkeligheten har i alle år preget den offentlige samtalen.

Les også: Statsadvokaten: – Disse handlingene rokker ved tryggheten vi skal ha i Norge

Noen typer forbrytelser anses som mer tidløse enn andre; mennesker har til enhver tid begått drap på grunn av hevn, sjalusi og ære, mens spedbarnsdrap kanskje forekom hyppigere før i tida? Og har vi ikke alle en forestilling om at det stort sett er menn som dreper kvinner, og ikke omvendt?

Uansett er det liten tvil om at kvinner oftest er ofre eller fornærmede i norske rettssaler. Men fra ett perspektiv kan forbryteren også betraktes som offer.

Lidelse avler som regel lidelse; en kriminell handling kan ikke sjelden føres tilbake til en trøblete barndom, svikt fra foreldre og hjelpeapparat, nød og desperasjon som følge av strukturell fattigdom eller undertrykking.

Ideologiske eller religiøse overbevisninger kan være en reaksjon på personlige tragedier eller politiske utfordringer eller en blanding. I forsøket på å forstå en tiltalt og et hendelsesforløp er det en fare for at vi for lett tyr til stereotype fortellinger som finnes i kulturen.

Samfunnet har et kollektivt behov for å forklare menneskers avvikende atferd, både for å kunne dømme riktig, men også fordi å begripe hva som er skjedd og hvorfor er det første skrittet til å kunne avverge forbrytelsen ved neste korsvei.

Fortellingene om lovbryteren og lovbruddet blir viktig i rettssalen og offentligheten, og disse sfærene lar seg ikke alltid atskille; det er ikke vanntette vegger mellom rettsbygningen og omverdenen.

Og det skal det heller ikke være, selv om det kan være en utfordring for rettsapparatet at kriminalsaker blir sensasjonsstoff i mediene. Enkelte saker har preget samfunnsdebatten i en slik grad at de har medvirket til at lovverk og rettspraksis har blitt endret.

I et slikt perspektiv er den offentlige samtalen om rettssaker ikke bare viktig, men også et uttrykk for endringer i gjengse normer og oppfattelser i samfunnet.

Sentrale samfunnsinstitusjoners presentasjon og drøfting av aktuelle og historiske rettssaker har betydning både for den allmenne rettssikkerheten og for den alminnelige borger som når som helst kan oppleve å selv ende opp der, tiltalt for et lovbrudd de er skyldig eller uskyldig i, eller kjenne noen som gjør det.