Menn uten egenskaper

Philip Manshaus ville bli et betydelig menneske. Det fatale var at han ikke visste hva et betydelig menneske er.

«Det kan for eksempel lett skje at en forbrytelse, som tilføyer et annet menneske skade, i hans øyne fortoner seg bare som en sosial feilreaksjon, som ikke forbryteren, men samfunnssystemet bærer skylden for», heter det om hovedpersonen Ulrich i Robert Musils monumentale romanverk «Mannen uten egenskaper».

Det er langt fra dette romanuniverset i Wien i Østerrike rett før første verdenskrig og til Asker og Bærum tingrett anno 2020, der rettssaken mot drapsmannen og terroristen Philip Manshaus har foregått de siste ukene.

Men de to hovedpersonene har et nokså likt, forvrengt virkelighetsbilde.

Samtidens dekadente nihilisme tvinger dem til å utføre radikale handlinger, men de mangler kvalitetene som skal til. Verden består som kjent av virkelighetsmennesker og mulighetsmennesker, hvorpå de siste står høyest i Ulrichs (Robert Musils) bok.

Les også: Statsadvokaten: – Disse handlingene rokker ved tryggheten vi skal ha i Norge

«Beklageligvis lar de ofte det menneskene beundrer, fremtre som galt, og det de forbyr, som tillatt – eller også begge deler som likegyldig. Slike mulighetsmennesker lever, som man sier, i et finere spinn – et spinn av dis, innbilning, fordrømthet og konjunktiver».

I Philip Manshaus’ fordrømte univers måtte han drepe sin 17 år gamle adoptivsøster Johanne Ihle Hansen og skyte muslimer i en moské i Bærum for å redde den hvite rase fra utryddelse og undergang.

Han ble overmannet av noen pensjonister før han rakk å utføre udåden i moskeen, så i hans disige hode er arbeidet ufullstendig.

Ikke rart aktor krever 21 års fengsel, lovens strengeste straff.

For å rettferdiggjøre drap og massemord, har Manshaus spunnet en tanketråd han kan på rams; sosialister og jøder undergraver europeiske interesser blant annet gjennom innvandring, Holocaust er en myte, homofili og pornoaktivitet er en sykdom og myndighetene hjernevasker de unge ved å oppfordre til «perverse, skitne og destruktive livsstiler».

Da han forklarte seg i retten, beklaget han overfor sine meningsfeller at han ikke drepte flere: «Det skammer jeg meg over. Jeg handlet impulsivt, var stresset, og burde ha planlagt angrepet bedre».

Ikke rart hans advokat Unni Fries erklærer ham utilregnelig og krever psykisk helsevern.

For å få forstå hans beveggrunner, burde man lese manifestet til New Zealand-terroristen Brenton Tarrant, mener Philip Manshaus. Brenton Tarrant angrep to moskeer i Christchurch på New Zealand 15. mars 2019 og drepte 51 og såret 49 mennesker.

Denne koblingen mellom Brenton og Manshaus, som også pressen stadig gjør, er forståelig, men det ville gitt mer mening om man hoppet bukk over Brenton og gikk rett til vår andre hjemmeavla, blonde vestkantterrorist, Anders Behring Breivik, som drepte 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011.

Ved siden av Dylann Roof, som drepte ni mennesker i en kirke i Sør-Carolina i 2015 for å starte en rasekrig, viser Brenton til Behring Breivik som inspirasjon i sitt manifest. Motivasjon og mål var de samme, virkemidlene ulike.

Brenton, Breivik, Roof og Manshaus lider alle av det samme forkvaklede verdensbildet og deres forklaringer er ekkoer i et skrekkabinett. Lytter du nøye, vil du også legge merke til hulheten i gjenklangen.

Det er som om personligheten er borte og bare de innlærte frasene er tilbake. Som om de har fått sin mentale harddisk visket ut. Menn uten egenskaper, eller egenskaper uten menn.

Desto mer paradoksalt at de ser seg selv som grandiose enere, sannsigende genier, hevet over tid og rom – all den tid det ikke finnes noe Jeg der inne.

«Den som skal bekjempe monstre, må passe på at han i prosessen ikke selv blir et monster», ville den tyske filosofen Friedrich Nietzsche sagt – en fyr som ikke var ukjent med nihilisme og store egoer, og for øvrig en stor inspirasjonskilde for Robert Musil. Nietzsche ble sinnssyk.

Ulrich i «Mannen uten egenskaper» vil bli noe betydningsfullt. Men han vet ikke hva. «Det fatale ved det var bare at han ikke visste hvordan han skulle bli det, og heller ikke hva et betydelig menneske er.

I sine skoledager hadde han ansett Napoleon for å være det; dels på grunn av ungdommens naturlige beundring for det forbryterske, dels fordi lærerpersonalet uttrykkelig betegnet denne tyrann, som prøvde å sette Europa på hodet, som historiens mest formidable tyrann».

Etter 22. juli argumenterte noen for at Breivik var et engangstilfelle, en ekte soloterrorist, som verken hadde en for- eller etterhistorie. Og at han i tillegg åpenbart var utilregnelig, gal, sinnssyk.

Ergo var det ingen grunn til endre noe ved samfunnsdebatten eller sikkerhetstrusselbildet.

Kommentar: «Når man hører terroristens forklaringer, blusser frykten opp for nye angrep»

Men nå kan vi ettertrykkelig slå fast at både tankegodset og handlingsmønsteret er svært smittsomt. Manshaus hadde et bilde fra New Zealand-terroren hengende på veggen på rommet sitt, som om det var et hellig ikon. Det kunne vært et annet bilde fra en annen terrorhandling, det spiller en underordnet rolle, for han var allerede fordervet.

Så plan A framover bør være å utvikle en større og sterkere flokkimmunitet, for å forhindre at en annen ung gutt et sted i Norge henger opp et bilde av Philip Manshaus på gutterommet.