Problemet med «sirkelen» i sirkulærøkonomien

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Forrige uke overrakte en offentlig oppnevnt ekspertgruppe rapporten Ikke rett fram, med 79 forslag for å fremme mer sirkulære aktiviteter i Norge. 

Ett av hovedbudskapene er at vi må redusere forbruket vårt kraftig – og at «det må bli dyrere å kjøpe nytt, og enklere å reparere, gjenbruke og holde ressursene i omløp».

Jeg mener dette er et viktig og riktig signal. For realiteten er at Norge står på stedet hvil i overgangen til en sirkulær økonomi. 

Ifølge tall fra den siste «Circularity Gap Report Norway» har vi nordmenn ikke blitt mer sirkulære siden 2018. Vi sirkulerer bare 2% av materialene vi bruker – og globalt går utviklingen i feil retning.

Dette skjer til tross for ambisiøse handlingsplaner, EU-direktiver og «Green Deal»-mål. Så hvorfor ser vi så lite endring i praksis? 

Jeg tror noe av svaret kan ligge i selve begrepet sirkulær økonomi – og hvordan vi har lært å tolke og illustrere denne «sirkelen».

Kort forklart handler sirkulær økonomi om å gå bort fra et bruk-og-kast-samfunn, der vi utvinner enorme mengder naturressurser for å dekke behov og ønsker – ofte kortvarige og unødvendige. 

I stedet skal vi forlenge levetiden på det vi allerede har: reparere, gjenbruke, vedlikeholde – og i siste instans resirkulere. En kjent modell for å illustrere dette er avfallshierarkiet – et slags veikart fra ønsket til uønsket ressursbruk. På toppen finner vi avfallsreduksjon. Deretter gjenbruk, reparasjon og ombruk. Nederst: resirkulering og energigjenvinning.

Dette hierarkiet er intuitivt – og gir mening. Likevel er det slående hvor mye av fokuset som i praksis havner mot bunnen, særlig på resirkulering. Hvorfor?

Som stipendiat ved Universitetet i Innlandet, med særlig fokus på samarbeidet som kreves i sirkulære omstillinger, har jeg gang på gang sett en slags forvirring knyttet til denne sirkelen. 

«Sirkulær økonomi» peker mot noe sirkulært – at ressursene går i en slags ring. Problemet er bare at den visuelle sirkelen vi ofte ser – med piler som roterer rundt – passer best på nedre strategier som resirkulering. 

Den illustrerer ikke det som kanskje er det viktigste: fravær av forbruk, eller det å unngå å produsere noe i utgangspunktet. Hvor er sirkelen i det å la være?

Misforstå meg rett – resirkulering er viktig. Men vi kan ikke resirkulere oss ut av klimakrisen. Vi løser ikke overforbruk ved å kjøpe enda mer, bare fordi det vi kjøper er laget av gamle materialer. 

Rapporten sier det selv: «Forbruket vårt må vris vekk fra nye varer, og over til reparasjon og gjenbruk». Men hvordan gjør vi det, når mye av det vi gjør i dag handler om sirkulering, og ikke om å redusere?

Ta tekstil som eksempel. Et plagg laget av resirkulert plast er bedre enn et plagg laget av jomfruelige materialer. Et brukt plagg er kanskje enda bedre. Men det valget med størst effekt er ofte å ikke kjøpe noe i det hele tatt. 

Trenger vi det vi handler – eller handler vi fordi det er billig, tilgjengelig, og føles litt grønnere?

Dette er ikke ment som moralistisk pekefinger. Vi trenger klær. Men poenget er mengde. Når vi tror vi kan fortsette å forbruke som før – bare sirkulært – har vi misforstått. Og da har kanskje også navnet spilt oss et puss. 

Som det nevnes i rapporten: «En sirkulær økonomi er ikke et mål i seg». Det er snarere et verktøy – et middel for å redusere miljø- og klimabelastning, bevare naturgrunnlaget og holde oss innenfor planetens tålegrenser. 

Men hvis sirkularitet reduseres til tekniske løsninger og resirkuleringssystemer, mister vi det viktigste poenget: mengden må ned.

For i dagens system er ikke «sirkelen» komplett. Bare én prosent av brukte klær blir faktisk resirkulert til nye klær. Mye av det vi kaller resirkulering er egentlig ned-sirkulering – hvor materialer får lavere verdi. Og mye havner til slutt i forbrenning.

Så, kanskje det er på tide å utfordre fortellingen vi forteller oss selv. Kanskje «sirkulær økonomi» burde hete noe annet? Eller kanskje vi i hvert fall burde snakke mer om det som ikke sirkulerer – om det å redusere, om det å la være.

For fremtidens økonomi er ikke bare avhengig av hvorvidt ressursene går i en sirkel, men også om å redusere behovet for å bruke så mye av dem i utgangspunktet.