Oslos tapte konsertsal

UiO handler i strid med forventningen om at Universitetsaulaen er en del av vårt felles eie.

Nylig mottok elleve av Oslos musikkinstitusjoner og festivaler e-post fra Universitetet i Oslo (UiO). Budskapet var klart: Våre roller som samarbeidspartnere for konserter i Universitetets Aula var over. I sum utgjør vi en stor del av det samlede profesjonelle musikkliv i byen.

Meldingen fra UiO utgjør med sitt knappe, men dog provoserende budskap, slutten på en lang epoke i byens musikkliv.

Les også: Ta vare på denne perlen av et bibliotekbygg 

Aulaen, som de fleste i miljøet kaller den, bærer mye av Oslos musikkhistorie i seg gjennom dens rolle som byens konserthus gjennom svært mange år. Den var fram til 1977 Oslo-Filharmoniens hjem, og har siden vært hjemmebane for mange av oss andre. Her har verdenskjente solister, klaverserier, kammermusikk og orkestre av ulike størrelser hatt sin selvfølgelige arena.

Debutkonsertene i aulaen var i seg selv en institusjon den gang man gjorde slikt.

Aulaen har gjennom generasjoner vært den klassiske musikkens omdreiningspunkt i Oslo med sin akustikk og sin unike atmosfære. Mange publikummere har fått sitt første møte med klassisk musikk nettopp her, og slik har aulaen bidratt til å utvikle både de som sitter på podiet og de i salen.

Musikkens betydning og rolle for utviklingen av vårt humanistiske verdisyn har i dette rommet blitt ytterligere forsterket i møtet med Munchs veggmalerier, og slik gjort Aulaen til et internasjonalt begrep.

Vi i den norske musikkverden har derfor med stolthet betraktet dette rommet også som vårt, og med en hevdvunnen rett til fritt å utøve vår kunst der både rom og musikk skal være allemannseie.

UiO er en vesentlig samfunnsaktør og bærebjelke der vektleggingen av de humanistiske fag danner grunnlag for balansen mellom børs og katedral. I dette bildet er musikken, og med det konsertene i aulaen, en liten, men like fullt viktig brikke i det vi oppfatter som selve samfunnsoppdraget til Universitetet.

Les også: Han hadde ingen planer om å leve av teater og film. Nå står flust av priser på hylla hjemme

Fjernes vår virksomhet, fjerner UiO samtidig en liten del av begrunnelsen for sin egen eksistens.

Da UiO feiret sine 200 år i 2011 kunne de vise fram en nyoppusset sal takket være en bevilgning på mer enn 500 mill. kroner fra Stortinget som gave i forbindelse med jubileet. Med Stortinget som giver ble vår forventning til Aulaen som hele nasjonens eie ytterligere styrket.

Det som nå skjer er derimot at UiO inntar en posisjon der de annekterer Aulaen som sin – ikke som et felles eie, delvis under dekke av de spesielle forhold pandemien krever.

UiO opererer ikke ut ifra en forventet forståelse av at Aulaen er en del av vårt felles eie.

UiOs forvaltning av Aulaen som konsertsal har lenge vært til musikklivets fortvilelse. I forkant av selve rehabiliteringen kom vi med ønsker om å få være en del av prosessen gjennom brukerinnspill for å sikre Aulaens akustikk og husets funksjonalitet.

Dette ble avvist fra UiOs side, noe som ga et helt unødvendig uheldig akustisk resultat. Flere av oss har også, gjennom snart 10 år, sammen med UiO, forsøkt å finne nye driftsmodeller som kan bidra til å gjøre Aulaen til en mer profesjonelt drevet konsertarena.

Ledelsen ved UiO har gitt inntrykk av å ha forstått og erkjent problemstillingene, men alltid vist en total mangel på vilje og evne til gjennomføring.

Les også: André Bratten: – Vi lever jo egentlig i en helt sinnssyk tid

Flere av oss har i ulike faser og med ulike ledelser forsøkt å få Aulaen til å bli et godt og attraktivt sted for hele byens musikkliv, profesjonelt drevet i tråd med tidens krav. Erfaringen er dessverre at ethvert initiativ fra vår side har havnet i en skuff.

Og med brevet vi nylig mottok er altså ingen av oss lenger samarbeidspartnere, men tilfeldige leietakere som kan vurderes for leie om vi er.

Sitat: «aktører som holder et høyt kunstnerisk nivå og som passer med Aulaens profil».

Vi er spent på hvem som skal gjøre disse vurderingen oppe i etasjene i Lucy Smiths hus. Så langt har vi bare møtt manglende kompetanse både hva gjelder kunstnerisk innhold og profilbygging.

Avsendere:

Stephan Barratt-Due
Rektor, Barratt Due musikkinstitutt
Johan Nicolai Mohn
Kunstnerisk leder, Barokkanerne
Per Erik Kise Larsen
Direktør, Det Norske Kammerorkester
Ingvild Skaatan
Daglig leder, Det Norske Solistkor
Tore Dingstad
Dekan, Operahøgskolen
Ingrid Røynesdal
Direktør , Oslo-Filharmonien
Øyvind S. Larsen 
Festivalsjef,Oslo Jazzfestival
Kristin Slørdal
Festivalsjef, Oslo kammermusikkfestival
Gjøril Songvoll 
Festivalsjef, Oslo Operafestival
Thorbjørn Tønder Hansen
Festivalsjef, Ultima