Debatt

Nytt regjeringskvartal, til hvilken pris?

Alt har tilsynelatende stilltiende blitt akseptert eller forbigått. Hva har muliggjort dette? En saksframstilling der hemmelige sikkerhetsvurderinger har trumfet alt?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Statsbygg anslår stor merkostnad for nytt regjeringskvartal (RKV) pga. forsinket oppstart. Dette vekker et sterkt behov for å se bredere på kostnadsbildet.

For i løpet av prosessen er arealtallet gradvis justert ned, fra 175 000 m2 BTA i 2013, til skisseprosjektets 79 500 m2, mens kostnadskurven har rast i været.

Hvorfor har den ekstreme kostnadsøkningen fortløpende blitt akseptert av ansvarlige myndigheter?

Antatt statlig investeringskostnad var i konseptvalgutredningen (KVU) i 2013 ca. 5,6 mrd. kroner, eller 8,5 mrd. om man ikke tar med fratrekk fra eiendomssalg. I kvalitetssikringsrapporten KS1 fra 2014, ble først tallene fra KVU justert opp til 11,6 mrd. (tillegg for mva. og oversatt til «2014-kr»). Så fremla KS1-rapporten et høynet estimat: 15,5 mrd., en økning på ca. 4 mrd., grunnet forventning om økt arealbehov.

Ved ny kvalitetssikring fire år senere, hadde imidlertid arealet minket til ca. 120 000 m2 BTA, mens investeringskostnadsestimatet var økt til hele 21,7 mrd.! Parallelt med arealreduksjon på 60 000 m2, har altså prisen økt med 13,2 mrd. (ev. 10, om det er 11,6 fra 2014 som gjelder). Hvordan er en slik uoverensstemmelse mellom kostnads- og arealutvikling mulig?

Follobanens sprekk på 2,2 mrd. fortoner seg minimal i sammenlikning, og det begynner å demre hvorfor regjeringen på et tidspunkt foreslo finansiering utenfor Statsbudsjettet. Støtteaksjon for å bevare Y-blokka reagerte den gang med en midlertidig plakat, der det i stedet for «La Y stå!» sto «La oljefondet stå!»

Hvorfor har ikke Finansdepartementet krevd verdioptimalisering, at kostnaden forankres i verdien bygningene skal gi, med henvisning til KVU?

Tallene tilsvarer jo en investeringskostnad på hele 180 000 kr. per m2 (!), hvilket er ekstremt mye høyere enn opprinnelig estimert, ja, en dobling siden KS1, og skyhøyt over hva kontorarbeidsplasser normalt koster i dag; ca. 40 000 per m2.

Alt har tilsynelatende stilltiende blitt akseptert eller forbigått. Hva har muliggjort dette? En saksframstilling der hemmelige sikkerhetsvurderinger har trumfet alt? Der beskrivelsen av skadeomfanget har blitt farget av en uvilje mot modernistisk arkitektur og annerledes byrom?

Beskrivelsen av Y-blokkas skadeomfang har i alle fall blitt vesentlig endret underveis: fra at "ingen deler av Y-blokkens bæresystem har fått ødelagt bæreevne etter angrepet» (Proposisjon til Stortinget 111 S, (2011-2012), til å være blant byggene som var "definerte som sterkt skadet etter 22. juli og kunne ikke brukes" (Melding til Stortinget 21 (2018-2019).

Men Y-blokkas betongkonstruksjon er jo intakt, og lokalene har vært i bruk som statlige kontorer inntil nylig. Er det fattet vedtak på feil eller mangelfullt grunnlag?

Støtteaksjon for å bevare Y-blokka forventer at regjeringen ved ansvarlig departement gjennomgår kostnadsutviklingen i prosjektet på ny, og sikrer forsvarlig bruk av fellesskapets midler.

Dersom RKV kan løses på en like god måte for en lavere sum, må kursen endres. Eller er det allerede gjennomført tekniske valg og investert så mye at Stortinget ikke vil få noe valg når kostnadsrammen skal settes?

Av Kommunal- og moderniseringsdepartementets (KMD) innspill til siste statsbudsjett, framkommer at byggeområde B langs Grubbegata kan utgå, og det kan anlegges en park her i stedet.

Arealbehovet ivaretas ved å fylle på i høyden i andre byggeområder. Her er vi vitne til en forsøksvis omprosjektering av det viktigste og mest symboltunge byggeprosjekt i vårt århundre i Norge, gjennom statsbudsjettet!

En omprosjektering som selvsagt burde foregått annetsteds og mye tidligere, idet man skjønte at opprinnelig arealramme lå langt over behovet.

I alle andre sammenhenger ville man da tatt et skritt tilbake og revurdert arkitektonisk grep og fordeling av volumer.

At nye RKV kan klare seg med et byggeområde mindre, åpner rom for bevaring av Y-blokka – Erling Viksjøs hovedverk – hvis store kulturhistoriske verdi også kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup anerkjenner (jf. hans kronikk i Aftenposten 30.1.). Kanskje kan den utgå i arealregnestykket for departementskontorer og gis en helt annen funksjon?

I Statsbyggs forslag til endring av den statlige reguleringsplanen (jan. 2020) foreslås imidlertid en annen strategi: Å øke høyden på bygg A, signalbygget hvor Picasso/ Nesjars verk Fiskerne er planlagt montert inn. Om så Høyblokkas påbygg rives, siden statsministerens kontor skal flyttes, vil bygg A rage demonstrativt over H.

I lys av den radikale kostnadsøkningen, kombinert med en kraftig arealreduksjon, er det på høy tid at det utarbeides et innsparingsforslag, der regjeringsbyggene R5 og R6 gjenbrukes, bygg det er lagt ned betydelige ressurser for å sikre etter 22. juli.

Dersom i tillegg Utenriksdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Kulturdepartementet kan forbli hvor de er, blir det romslig ved Hammersborg. Bevares Y-blokka, kan Johan Nygaardsvolls plass bestå. Likeledes eksisterende underjordiske anlegg mellom Akersgata og Grubbegata.

I et bevaringsalternativ kan nybygg langs Grubbegata bli lavere, og demokratiets ytringsarena nummer 1, Youngstorget, slipper å ramle helt i skyggen av den ruvende makt. Når det gjelder sikkerheten kan nevnes at Whitehall i London er åpen for alminnelig trafikk. Det samme gjelder departementsbygninger i Berlin og andre sammenlignbare steder. Får vi ikke dette til i Oslo?

Frode Jacobsen, leder av Oslo Arbeiderparti, skriver i Aftenposten 6.2. at Y må rives for å ivareta sikkerhet.

«Vi må ikke glemme,» sier han, og det er vi helt enige i. Men en omfattende transformasjon av regjeringskvartalet til det ugjenkjennelige, kan nettopp medføre at kommende generasjoner glemmer!

Det er ennå mulig å snu, og unngå det maktovertramp det vil være å gjennomføre riving av Y-blokka. Flytting av kunsten er et komplisert høyrisikoprosjekt. Verdifull kulturarv og et symboltungt minnemiljø står på spill - til altfor høy pris!

Mer fra: Debatt