Nødvendigheten av å se ting i sammenheng

Den barbariske islamistgruppen Den islamske staten (IS), tidligere kjent som ISIL (Den islamske staten i Irak og Levanten), har vunnet store landområder i Syria og Irak. IS er kjent for en ekstrem brutalitet mot den sivile lokalbefolkningen i de områdene gruppen erobrer. Ikke-muslimer som kristne og de som tilhører den religiøse minoriteten yezidi i Irak, blir forfulgt og drept i et stort antall. Siden IS tilhører den sunnimuslimske trosretning, har IS også latt det gå utover den konkurrerende sjiamuslimske trosretning. Tusenvis av irakiske sjiamuslimer er også blitt drept.

Hvis de ikke omvender seg til Islam og den ekstreme sunnimuslimske fortolkningen som IS representerer, blir ”de vantro” drept på de mest grusomme måter. Det rapporteres om massedrap i stor skala, halshugginger av sivile fanger, fanger som får kroppsdeler amputeret mens de ennå lever og etterpå drept. Det handler om hvordan tusenvis av kvinner og jenter helt ned i sju-åtte års alder blir fanget, holdt som regelrette sex-slaver og voldtatt. Mye er allerede godt dokumentert ikke minst av IS selv som har lagt ut bestialske ”skrytevideoer” på internett av sine grusomheter til skrekk og advarsel, men samtidig som en form for pervers rekruttering av forskrudde individer.

Om ”bare” halvparten av historiene skulle vise seg å stemme, er det uansett snakk om forferdelige overgrep, massive brudd på menneskerettigheter og en ekstrem menneskeforakt som kommer til uttrykk. Sannsynligvis er virkeligheten langt mer omfattende og dessverre langt verre enn hva som hittil har blitt avdekket i mediene.

I all den berettigede oppmerksomheten som er kommet krigen i Gaza til del, er det skammelig at det dypt tragiske som skjer i Irak ikke er blitt møtt med kraftigere reaksjoner. Jeg tror at den norske opinionen, ikke minst på den politiske venstresiden, som er sterkt kritiske mot Israel, også i langt større grad bør rette kritikken mot og fokuset på militant islamisme og særlig den mest ekstreme gruppen IS.

Islamismen har vist seg å være mangslungen og rommer ulike bevegelser og ideologiske uttrykk både hos sunnier og sjiaer. Hamas er i denne forbindelse lysår unna IS. Hamas er dessuten en sjiamuslimsk bevegelse noe som gjør den til en erkefiende av IS i den rivaliserende striden mellom sunnier og sjiaer. Selv om Hamas går under kategorien islamisme, er det derfor feil å putte Hamas i samme bås som IS. Til det er IS altfor ekstreme og selv al Qaida har visstnok tatt avstand fra IS på grunn av gruppens brutalitet og råskap. Like fullt er det på sin plass å være kritiske mot politiskreligiøse bevegelser som Hamas og dens ideologi. Det betyr ikke å slutte å være kritiske mot Israel og de israelske angrepene mot den palestinske sivilbefolkningen eller tro på den nasjonalistisk sionistiske propagandaen om at Israel utelukkende fører en krig mot Hamas (og ikke i realiteten mot det palestinske folket som systematisk og kollektivt avstraffes).

Hamas kan og skal kritiseres for menneskerettighetsbrudd, men den politiske bevegelsen er samtidig det palestinske folkets valgte representant på Gaza og bør behandles deretter og ikke som en pariakaste og terrorgruppe på linje med al Qaida. Å komme Hamas i møte i dialog samtidig med en kritisk holdning, vil være et konstruktivt bidrag til fredelig løsning i konflikten mellom Israel og palestinerne. Slik det er nå blir Hamas enten sett på utelukkende som en terrororganisasjon som Israel har rettferdiggjort med sin bombing og krigføring, eller så blir Hamas forbigått nærmest i stillhet av Israelkritikere i Norge og internasjonalt som unisont retter sin kritikk mot Israel. Det er fullt mulig å ha to tanker i hodet samtidig og være kritisk både mot Israel og Hamas. Det bør understrekes at uansett er det Israel som undertrykkende okkupant- og militærmakt, har et absolutt hovedansvar i konflikten med palestinerne.

Hvis vi går noen hundreår tilbake i tid, var det omfattende og store religionskriger i Europa mellom katolikker og protestanter. Det skjedde også da ufattelige grusomheter i religionen og Guds navn med forfølgelser av andre religiøse og etniske minoriteter, som for eksempel jøder, konkurrerende og angivelige kjettersketrossamfunn som katarene og den brutale nedslaktningen av millioner indianere i de europeiske koloniene i Sør- og Nord-Amerika.

Kristenheten i Europa og Vesten har historisk vært rikelig forsynt med barbariets ondskap. IS har slik noe å slekte på hos ”de vantro”, men det rettferdiggjør ikke eller forsvarer på noen som helst måte at grusomhetene gjentar seg. Det setter imidlertid hva som foregår i Midtøsten i et visst perspektiv og viser at ondskapen i tid og rom har vært et historisk felles anliggende på tvers av politiske, religiøse og etniske skillelinjer. Nå gjelder det fremfor alt å ta kampen opp mot IS som inkarnasjon og legemliggjøring av ondskap.

På samme måte som med nazistene under andre verdenskrig, nytter det ikke å gå i dialog med ekstreme sadister og drapsmenn. Det er ikke rom for kompromiss med IS og skal ikke være det heller. Bevegelsen må konfronteres militært. Det er et spørsmål om det ikke på et eller annet tidspunkt også må settes inn regulære bakkestyrker i tillegg til den allerede igangsatte amerikanske bombingen av IS sine militære posisjoner og stillinger. Det bør i tilfelle helst være en militær styrke som er bredt sammensatt internasjonalt. Er Norge og norske politikere og myndigheter virkelig innstilt å ta kampen opp mot den ekstreme islamismen og sende norske soldater og offiserer av gårde på skarpe oppdrag i for eksempel Irak med potensielt langt større dødelig risiko enn i kampen mot Taliban i Afghanistan?