Muligheter for alle

Høyresida må ta debatten om ulikhet på alvor.

Regjeringen traff ikke planken da den la frem stortingsmeldingen om ulikhet, fordeling og sosial bærekraft. Men det er ingen grunn til at høyresida skal slepe beina etter seg i denne debatten.

Flere rapporter viser at ulikhetene blir større i Norge. Økonomiprofessor Kalle Moene slår fast at selv om ulikheten ikke øker mye, og øker fra et veldig lavt nivå, så øker de. Det trenger ikke i seg selv være et problem. Men vi må se på drivkreftene bak økningen, og justere politikken dersom det trengs.

Det har også vært økning i antall fattige, noe som knyttes til at flere er enslige forsørgere og innvandring. Høyresida gjør en feil ved å forveksle fattigdomsdebatten med debatten om ulikhet, og da bare peke på innvandring. Selv om de kan ha sammenheng, vil debatten og løsningene være forskjellige.

Ett eksempel er regjeringens økning av barnetrygden, som SV mener er det mest effektive for å bekjempe barnefattigdom. Å øke en universell ordning som treffer både fattig og rik, øker forskjellene mellom de mange familiene som sparer disse pengene for sine barn, og de familiene der barnetrygden går inn i det månedlige forbruket. Barna som får penger på bok, stiller med over 300.000 kroner i forsprang på de andre barna. Tiltak mot fattigdom kan faktisk øke ulikhetene.

Den sosialistiske økonomen Thomas Piketty sier at ulikhet i seg selv ikke er et problem dersom den oppfattes som rimelig og kan forklares. De fleste aksepterer at folk i jobb har mer enn de som ikke er i jobb, og at bedriftseiere som skaper arbeidsplasser og verdier for samfunnet, også skaper verdier for seg selv. De viktigste tiltakene for å redusere ulikhet er å investere i kunnskap og skole, og å sørge for at alle har tilgang på gode og rimelige helsetjenester. Det har vi i Norge. Det at vi fortsatt har små ulikheter i Norge, må ikke hindre høyresida å utvikle ny politikk for fremtidens utfordringer.

Globaliseringen har sørget for å flytte produksjon dit varer og tjenester produseres billigst. Dette har primært rammet de med lite utdanning og lave lønninger i industrilandene. I tillegg kommer automatisering. Jobber med lave kvalifikasjonskrav er også lettere å automatisere, og mange av de som mister jobben på grunn av automatisering blir langtidsledige. Digitalisering og automatisering fører til færre jobber som krever middels kompetanse, mens andelen i toppen og bunnen av kompetanse- og inntektsfordelingen har økt. Det bidrar til skjevere inntektsfordeling og en polarisering av arbeidsmarkedet.

Deler av løsningen er en kompetansereform som regjeringen allerede jobber med. Men vi må også sørge for at ikke vanlige arbeidstakere opplever at de får økte utgifter og færre muligheter i arbeidsmarkedet, slik vi har sett i UK og USA. Høyresida trenger en ny debatt om skatt og fordeling. Det er når ulikhetene plutselig øker uten at arbeidsinnsatsen til de det gjelder øker at det kan bli et problem. Dette fører til en polarisering av økonomien.

En ting er at kapital avler kapital dersom denne investeres riktig. Men vi ser også at arbeidsinnsats på mange områder står stille i lønnsutvikling, samtidig som levekostnadene øker. De gule vestene i Frankrike er et bilde på de mange som blir hengende etter i lønnsutviklingen, og som samtidig har fått økte levekostnader. Her i Norge ser vi litt av det samme. Regjeringens skatteletter har gitt en vanlig barnefamilie 10.000–12.000 kroner mer i året. Men økningen i egenandeler, avgifter, barnehagepriser, bompenger og el-avgift spiser fort opp lettelsene. Og de med lavest inntekt som blir stående stille merker forskjell. Selv små endringer i skatteregler og velferdsytelser kan bety mye for de økonomiske ulikhetene.

Det må vi ta på alvor.

Den teknologiske utviklingen synes å gå raskere enn før. Det kan føre til høyere omstillingsledighet, fordi det blir vanskeligere å matche de nye jobbene med den kompetansen som er i arbeidsstyrken. Flere ledige betyr færre med lønnsinntekt og skjevere fordeling. Overskuddene som skapes gir ikke nødvendigvis samme etterspørsel etter arbeidskraft som tidligere. Dette kan gi oss noen grunnleggende utfordringer knytta til kompetanse og større vedvarende ledighet.

Internasjonalt ser vi selskaper som organiserer seg slik at de nesten ikke skatter der de har inntekter. Dette må endres internasjonalt, men på en slik måte at det fortsatt fremmer verdiskaping og handel.

Også nasjonalt trenger vi en debatt om skattelegging av arbeid, kapital og investeringer, for å rigge oss for framtida. Skattesystemet og ulike overføringer, som eksempelvis velferdsytelser, reduserer ulikhetene med om lag en tredel i Norge. Men det forutsetter skatteinntekter som kan bortfalle i den nye økonomien. Hva gjør vi da?

Våre velferdsordninger gir utdanning, helsetjenester og omsorg til alle. Disse er med på å redusere ulikhet og bidrar til å skape et samfunn med muligheter for alle. De utgjør den sosiale bærekraften i velferdssamfunn.

Tillit til institusjonene og politiske prosesser bidrar til stabilitet som øker villigheten til innovasjon og økonomisk risiko. Det er nettopp det samfunnet regjeringen ønsker, med muligheter for alle. Et samfunn uten ulikhet er enten et helt ensretta samfunn der vi selv ikke får velge våre liv, eller et samfunn der ingen lenger tar konsekvensene av egne valg. Høyresida må delta i denne debatten.