Onsdag ble Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd. Dette har skapt debatt, både med fokus på hvor positivt det er at Norge skal spise kirsebær med de store, men også med spørsmål om kostnadene ved nettopp å sitte blant stormaktene der vi sjelden kan gjøre alle til lags (VG, 18 juni).
Denne diskusjonen koker ned til hva formålet med setet i sikkerhetsrådet er.
Er Norge der for å ta ansvar, eller for å øke sin status? Begge deler kommer med en prislapp.
I en kronikk 23. mai, skrev utenriksminister Ine Eriksen Søreide at Norge har fem hovedformål for tida i Sikkerhetsrådet: Norge skal være «tydelig» på folkeretten og øke fokus og innsats på «konfliktforebygging og fredelig konfliktløsning», «kvinners rettigheter », «beskyttelse av sivile, inkludert barn», og «klimarelaterte sikkerhetstrusler».
Les også: «I dagens forhandlingsklima kreves en tydeligere stemme og alternative allianser i Sikkerhetsrådet»
Hva blir de praktiske konsekvensene? Å dele bord med de store gjør Norge viktigere. Det kan tydeliggjøre Norges utenrikspolitikk og gi landet økt status. Det blir vanskelig å være Ole Brumm i sikkerhetsrådet – vi får rett og slett ikke både i pose og sekk. Å være tydelig på folkeretten som Søreide lover, samtidig som relasjonene til de man korrigerer opprettholdes uaffektert er relativt utopisk.
Som vi har påpekt tidligere har Norge ofte valgt tvetydighet i møter med stormakter som USA og Kina i spørsmål om respekt for folkeretten – om det er i konflikten i Syria, eller om menneskerettigheter og COVID-19 med Kina.
Å skulle få andre til å respektere folkeretten er viktig, men krevende (og potensielt kostbart).
I våre intervjuer med svenske diplomater om deres periode i sikkerhetsrådet ble dette vektlagt: «Det kan koste å stå opp mot tunge land. Ministeren og kabinettsekretæren har gjort det veldig tydelig at vi våger å ta en politisk kostnad. Så vi har vært ganske slitsomme i vår periode i sikkerhetsrådet, og vært langt fra noen dørmatte i rådet.»
Les også: Plassen i sikkerhetsrådet: Norge har brukt 29 millioner på kampanjen
Forrige gang ble Norges periode i sikkerhetsrådet kritisert fra flere hold, og det var vanskelig å finne store konkrete resultater eller bidrag. Dette kan delvis skyldes branding. Svenskene, som er svært aktive nasjonsbrandere, har på sin regjeringshjemmeside en tipunkts liste over sine viktigste resultater fra sikkerhetsrådet, inkludert å ha styrket kvinners innflytelse og forsvart folkeretten.
Mange vil si at svenskenes kandidatur var modigere og tydeligere enn Norges i forrige runde vi hadde et sete.
En svensk diplomat fortalte at den svenske prinsippfasthet i rådet hadde mindre politiske kostnader fordi den gjaldt for alle: «Når du er prinsippfast across the board – uavhengig av aktør og hendelse – da minsker kostnaden.»
Les også: Storbritannia og EU bekymret for Hongkong-lov
Modighet og tydelighet kan gi både status og resultater. Men det er ikke alltid den mest høylytte tilnærming som fører til de beste resultater. Norge, som Søreide vektlegger i sin kronikk, har kunnskap og erfaring som kommer godt med i rådet. Som et lite, rikt og fredelig land slipper man lettere unna agenda-mistankene mange andre land kan bli møtt med.
Søken etter kompromisser, forsiktige samtaler med ulike aktører, og håndtering av tautrekking kan gi resultater.
Dette anerkjente også de svenske diplomatene: «Det er ikke noe formål å bare stå på barrikadene og skrike. Man må også ha resultater. Vi vil være en relevant røst i forhandlinger, og da må man også velge å være pragmatisk.»
På dette type arbeid har Norge et godt vitnemål, blant annet nylig i fredsforhandlingen i Colombia. Men Sikkerhetsrådet vil bli en ny prøve og kan reise spørsmål om Norges diplomatiske kapasitet og kompetanse etter år med nedskjæringer.
Les også: – Hvis Trump blir gjenvalgt, blir det forferdelig krevende for Norge
Det er mange ulike kort som vil påvirke Norges sikkerhetsrådsperiode. Trump er et negativt ladet trumfkort, som vil gjøre Norges rolle vanskeligere. Biden sin politikk ligger nærmere Norges, og vil gjøre arbeidet lettere.
Behovet for at noen tar ansvar minker ikke med Trump i et førende sete, men kostnadene minker heller ikke.
Planleggingen og gjennomføringen av kandidaturet vil kreve en aktiv balansering av statushensyn, ansvar og kostnader. Som en av de svenske diplomatene sa: «Man kan velge hva slags medlem man vil være i sikkerhetsrådet. Land gjør gjerne ett av to: Enten så lener de seg nær et permanent medlem, som de allerede er nært forbundet med... og har en relativt enkel og smidig tid i sikkerhetsrådet, men bidrar lite til noen forskjell. Alternativt så har du de – som vi – som vil etterlate et avtrykk.»
I Tove Gravdals bok om Norge og sikkerhetsrådet siteres Søreide fra et frokostmøte i januar, der hun sa seg uenig i at Norge bør holde seg borte fra Sikkerhetsrådet på grunn av kostnaden ved en balansedans mellom stormaktene: «Vi må forholde oss til stormaktspolitikk hver dag, det er ikke noe vi må gjøre mer av i Sikkerhetsrådet.»
Å forholde seg til stormaktspolitikk på daglig basis, er noe annet enn å tale «bøllene» (og andre) i sikkerhetsrådet midt imot, noe norske politikere og UD både bør ta inn over seg og stålsette seg for.
PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.