Velkommen til den nye hverdagen. Fra du våkner om morgenen og står opp går det sånn noenlunde greit. Hele formiddagen passerer uten altfor mye turbulens og angst. Det blir lunsj. Du puster med magen. En litt kriblende uro begynner så vidt å melde seg. Du flyter allikevel av sted, på en slags nummenhet. Så, et sted mellom klokka 14 og 15 kommer det veltende. Igjen. Hver sabla dag. Trump-administrasjonen har kommet seg på jobb, it’s morning again in America, it’s great again, og et nytt lass med beksvarte nyheter om presidentens illgjerninger kommer seilende over Atlanteren. Sånn fortsetter det uavbrutt til du stuper utmattet og fortvilt i seng utpå kvelden. Dette er livet vårt nå. Slik skal vi ha det i fire år. Minst.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Like ille som alt det virkelige, alle de faktiske endringene til det verre, er det uvirkelige. Alle løgnene. Bedraget, lureriet og den evige insisteringen på at sannheten er relativ, en ikke-konstant størrelse. Det finnes, som Trumps sjefspropagandist Kellyanne Conway ga uttrykk for i helgen, fakta. Og så finnes det alternative fakta. Altså, hallo. Alternative fakta. Smak på det. Man får litt lyst til å si for eksempel at Conway selv er en ondskapsfull øgle fra det ytre rom forkledd i menneskehud, og presisere at dette er ikke en løgn. Det er bare et alternativt faktum.
Les også: «Utilslørt Trump: Et oppblåst ego i fri dressur»
Trumps løgner er mange og kommer til å bli flere. De blir servert med insisterende overbevisning og forakt overfor dem som påpeker at de er usannheter. Ledigheten går ned når den går opp. Flere får helseforsikring når færre får det. Folk flest får mer penger mellom hendene når de får mindre. Krig er fred. Frihet er trelldom. Uvitenhet er styrke. 2+2=5.
Det er interessant å se nærmere på den første løgnen etter at Trump inntok det ovale kontoret, fikk hengt opp gullgardiner, fjernet gulvteppet med sitatet «Velferd for hver og en av oss er fundamentalt avhengig av velferden til oss alle» og satt folka sine i gang for alvor. På den første «pressekonferansen» (det var ikke anledning til å stille spørsmål) i Det hvite hus på lørdag serverte Trumps pressesekretær Sean Spicer den ene ville løgnen etter den andre: Folkemengden som møtte opp for å hylle Trump under innsettelsen var den største noen gang – i hele verden (løgn). Grunnen til at det så glissent ut, var at man hadde dekket til plenen med beskyttende plater for første gang (løgn). Passasjerstatistikken til Metroen i Washington, DC beviser at det var flere folk i byen i år enn da Obama ble innsatt (løgn). Strengere sikkerhetstiltak førte til at folk slapp inn senere enn før (løgn). Løgn, løgn, løgn. Eller alternative fakta, om du vil.
Mange har tolket dette som nok et pinlig utsalg av den smålige stormannsgalskapen Trump etter hvert er blitt så kjent for. Vi så det samme da han nektet å forholde seg til at Hillary Clinton fikk 2,8 millioner flere stemmer enn ham, men heller påsto, uten skam eller blygsel, at han kunne vunnet mye større om han hadde giddet.
Det ligger et mye større alvor bak. Donald Trump er en fullrigget populist. Da er ingen løgn viktigere enn løgnen om Folket. Populistens rasjonale og livseksistens bygger på dette: Lederen representerer Folket, et ikke nærmere definert taust flertall som ingen andre forstår og alle andre overser. Trumps innsettelsestale var gjennomsyret av nettopp dette. «20. januar 2017 skal huskes som dagen da folket ble herskerne i dette landet igjen. De glemte menn og kvinner i vårt land skal ikke lenger være glemt» er et nøkkelsitat.
Trump sier han er i en pågående krig mot media. Han kaller journalister de mest uærlige mennesker på denne jord. Konklusjonen er åpenbar: Du kan ikke stole på den kritiske pressen. Du kan bare stole på én mann. Lederen din. Den eneste som forstår deg. Den eneste som ser deg. Den eneste som snakker sant, også når han snakker alternativt sant.
Krigen mot sannheten, dishonest media og Lügenpresse er farlig på så mange plan. For det første må virksom politikk bygge på fakta og kunnskap. Du kan ikke sette i verk gode tiltak for å løse problemer hvis du ikke skaffer rede på hva problemene er, hvor de befinner seg, hvordan de oppsto og hvor omfattende de er. Det er en grunn til at alle velfungerende samfunn holder seg med et solid statistisk sentralbyrå. For det andre må de som forvalter makt, spesielt de som forvalter folkevalgt makt, møtes med kritiske spørsmål og undersøkende journalistikk.
Aller mest alvorlig: I et samfunn der alt er like sant og ingenting er virkelig, der man ikke har noen idé om hvem som er til å stole på eller hva som er rasjonelt og hva som er fri fantasi, der det å påpeke at noe er feil avfeies som arroganse, vil vi til slutt miste retningssansen, alle som én.
Det er ikke mulig å orientere seg uten noen faste holdepunkter å styre etter. Har man ikke det, går man seg vill.