«Utilslørt Trump: Et oppblåst ego i fri dressur»

Av Ole O. Moen

Donald Trumps umusikalitet og mangel på språk kom på nådeløs utstilling i det krevende forumet «The Inauguration» er: På engelsk fins det et greit uttrykk om å møte de krav en situasjon stiller –«to rise to the occasion» – og som en Washington Post-kommentator skrev dagen etter, «Trump sank to the occasion».

I hele valgkampen brukte han slagordet «America First». Utvilsomt var det overlagt, for noen rådgivere må vel ha fortalt ham at dette uttrykket er så belastet i amerikansk historie at ingen seriøs politiker vil bruke det: Det har så mange antisemittiske og pro-nazi-konnotasjoner fra begynnelsen av 2. verdenskrig, da flygerhelten Charles Lindberg og hans likesinnede nærmest skrev seg ut av amerikansk historie med sin aktivitet under den fanen, at den er henlagt på historiens skraphaug. Men begrepet var hovedtema i president Trumps tiltredelsestale, og uttrykket «America First» ble brukt av staben hans i forhåndsomtalen som essensen i talen.

Les også: USAs «Grand Old Party» – en tragisk utvikling

«Slutt på slakteriet»

President Barack Obamas mangeårige rådgiver David Axelrod ble spurt av CNN om hva han trodde den vordende ekspresidenten tenkte i sitt stille sinn mens Trump talte. Axelrods svar var omtrent slik, sitert etter hukommelsen: «Hvis du vil vite hva «carnage» er, skulle du ha sett forholdene da jeg overtok: økonomien på randen av sammenbrudd, 100.000 jobber tapt hver uke, boligmarkedet i kollaps ….». I talen snakket Trump om nedlagte fabrikker, kriminalitet ute av kontroll og et mislykket utdanningssystem og lovte at dette «blodbadet» (carnage) stopper nå. Ordvalget avslører igjen Trumps ubehjelpelighet i språkets verden. Det er et ord som på en brutal måte for eksempel beskriver en sanseløs og meningsløs nedslakting av soldater i felten og hører ikke hjemme i en arena for høyprosa som en tale av denne karakter er ment å være. Trumps oppfatning av høyprosa er inflaterte adjektiver: alt er incredible, tremendous, fantastic, oppspedd med oppstyltede fraser som «the likes of which», som skurrer i hans ellers dominerende «pseudo-folksy» vulgærlingo og haltende syntaks.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dobbeltmoral

Hans manglende sosiale antenner og anstendighetssans ble nesten patetisk åpenbare under den påfølgende lunsjen på Capitol Hill, der han smilende småpratet i «chummy»-stil med dem han hadde stemplet og rakket ned på som utbyttere av folket noen minutter tidligere. Trump lever åpenbart i sin isolerte boble hvor det eneste kikkhullet fylles av et stort portrett av et kosmetisk retusjert Trump-portrett, samt twitter-skjermen hvor hans overfølsomme magnum-ego har fritt spillerom. Ved hans side i denne lunsjen satt mange av dem som skal sette hans halvt neandertalske flyveideer ut i livet. De siste tiårene har riktignok republikanerne tilrevet seg en solid dominans på feltet utilslørt hykleri på den amerikanske politiske arena, der retorikken til tider har antatt karakter av «Newspeak», i forfatteren George Orwells språkdrakt i den dystopiske romanen «Nitten-åttifire». Å høre Speaker Paul Ryans rosende ordgyteri om Trump når en husker hans uttalelser om mannen sist sensommer, var nesten surrealistisk. Slik sett er Trump kommet i godt lag.

De forspilte anledninger

Etter en opprivende valgkamp har det gjerne vært slik i topartistaten USA at vinneren har søkt å komme den tapende part i møte ved å tone ned partitonen og framheve fellesinteresser og fellesskapsfølelse. Både Clinton og Obama hentet således sine første forsvarsministre fra Det republikanske partiet, som i mange år har nærmest tilrevet seg eierskap på området nasjonal sikkerhet. Og i tiltredelsestalene har det nasjonale samholdet og fellesskapsfølelsen vanligvis blitt gitt stor plass.

I hele tida etter valget har Trump derimot gjort det motsatte: Han la ut på en seiersrunde for å takke sine velgere, hvor han ved en anledning minnet tilhengerne om valgkampen omtrent i disse ordelag: «Vi hadde masse moro da vi tok rotta på Hillary, ikke sant?» Det var jo ikke akkurat egnet til å forsone en splittet velgermasse, hvor den tapende part i tillegg var nesten tre millioner flere. Likeledes fortsatte han sine haranger på Twitter, hvor alle kritikere ble stemplet som tapere eller irrelevante fjols. Da han så kastet seg over borgerrettsikonet John Lewis da han tillot seg offentlig å betvile Trumps legitimitet som president, førte det til den største politiske boikotten av kongressmedlemmer ved tiltredelsesseremonien siden Nixons krigføring i Vietnam i 1973. Boikotten blant musikere og kunstnere generelt førte til at konserten på The Mall kvelden før innsettelsen også ble et ensidig rally for tilhengere. Frammøtet i gatene under paraden etter innsettelsen var også ganske ensidig preget av tilhengere, og frammøtet på The Mall under seremonien under avleggelsen av eden var en blek avskygning av de 1,9 millioner som fylket seg på denne nasjonale arenaen i 2009, men også sammenlignet med frammøtet fire år senere. Det var nesten patetisk å høre CNN-reporterne (som har vært skyteskiver for Trumps kritikk) prøve å spore tegn til endring i Trumps kroppsspråk, miner og generell væremåte til en mer presidentaktig stil, for det krevde åpenbart et spesielt skarpsyn å skjelne slike nyanser.

Les også: Republikanernes bitre lærepenge

Den politiske hverdag

Om ritualene omkring innsettingen utgjør en viktig symbolsk dimensjon i den nasjonale narrativ, som det vel nå heter, er det den reelle politiske hverdagen som til sjuende og sist virkelig betyr noe for en nasjon som nå er i villrede.

Det ble sagt om Eisenhowers konservative regjering at den besto av «Åtte millionærer og en rørlegger». Trumps påtenkte ministre består stort sett av milliardærer, og få av dem har politisk erfaring. Obama-administrasjonen har gjort seg stor umak med å forberede en myk overgang for de nye (slik han raust har berømmet George W. Bush for å ha gjort for ham), men nykommerne har i liten grad benyttet seg av denne bistanden. Enten det er et utslag av ignoranse eller et ønske om å gjøre ting annerledes, har det i alle fall ført til at svært få aktører er klar for sin oppgave som ledere for nasjonale departementer.

Svakt politisk håndverk

Mens de tidligere presidentene stort sett valgte medarbeidere som var garvede aktører i det nasjonale politiske bildet, og derfor var blitt gransket av etikk-komiteer og lignende, er det nå mange som aldri er blitt underlagt slik gransking, og som i tillegg har kompliserte økonomiske og personlige forbindelser. Dessuten har nesten ingen av kandidatene blitt gransket av Trumpstaben. Mens Obama tok seg tid til personlig å ha lange samtaler om fagområdet med sine framtidige medarbeidere (og ofte lot dem møte pressen), har faktisk få av Trumps kandidater møtt sjefen. Derfor viser høringene i Kongressen store sprik mellom hva Trump har skissert om sine planer i valgkampen og i sine twitterier, og hva disse potensielle statsråder har sagt i sine svar til høringskomiteene. Derfor er både det politiske miljøet og pressen i USA i villrede om hva som vil skje, og rundt omkring i verden er ikke usikkerheten og engstelsen mindre. I Washington synes den nye presidenten mest opptatt av å gjøre symbolske grep for å vise at han vil fjerne arven fra Obama fortest mulig, selv om han ikke har noe å erstatte med. Ambassadører rundt om i verden som er utnevnt av Obama, har fått beskjed om å fratre raskest mulig, selv om det kan ta måneder å skaffe erstattere, også i legasjoner hos viktige internasjonale partnere. Det er et utslag av samme motivasjon. Symptomatisk nok har Trump måttet be 50 medarbeidere i utenriksdepartementet i Washington, utnevnt av Obama, om å bli en tid for å hjelpe til med overgangen til det nye regime. Kritikere snakker allerede om «amatørenes inntogsmarsj».

Ole O. Moen er professor emeritus og leder av AmFact. Moen har fulgt amerikansk politikk i en årrekke.