Det har vært en ekstremt dramatisk uke for Arbeiderpartiet og partileder Jonas Gahr Støre. Det er blitt skrevet politisk historie, og nye kapitler vil komme til i månedene som ligger foran oss.
Frustrasjon over partiets svake oppslutning og Støres lederskap har skapt krise i partiet. Mandag gikk sterke krefter ut mot Støre med krav om hans avgang. Den nødvendige tilliten er forsvunnet mellom han og en rekke av partiets ledere. Men ingen våget å fronte det i mediene med navn og ansikt. Det er ikke slik vi ønsker å se makt spille seg ut.
Det kan også redde partiets sjel, selvbilde og nasjonale anseelse
I festtalene hyller vi åpenhet og redelighet, vi maner til gjennomsiktige prosesser og meroffentlighet. Også politiske maktkamper hører hjemme i åpent lende. De bør ikke avgjøres ansiktsløst på bakrom.
Dette er idealet. Så er det grunner like gamle som mennesket til at mistilliten til Støre uttrykkes slik, og til at forsøket på å velte han ble utført som det ble. Dette må også forstås.
LO rykket ut og fredet Jonas Gahr Støre. Statsministeren blir sittende, og LO peker helt riktig på partidemokratiet som svar på partiets problemer. Forsøk på kupp hører ikke med i partihåndboka. Ei heller har vi politisk tradisjon for å avsette landets statsminister på grunn av misnøye. Den jobben bør forbeholdes Stortinget.
Arbeiderpartiet har et stort ansvar. Partiet skal ha stor del av æren for at det norske samfunnet er blitt så godt som det er. Men den arven forplikter.
Les også: NHO farer med halvsannheter i ny skatterapport.
Vi lever nå i en stadig mer grenseløs tid. Respekten for institusjoner og for en regelstyrt verden er under stort press. Selve demokratiet som styringsform, møter stor motstand. Da må et statsbærende parti som Arbeiderpartiet, respektere sitt og sine egne regler for styring.
Det kan være at Jonas Gahr Støre ønsker å trekke seg. Det kan være aktverdige, menneskelige grunner til at han vil det. Det kan til og med være klokt. Men det beste signalet til en offentlighet der politikerforakten har hatt gode år, er å ta et eventuelt oppgjør med partilederen på partiets landsmøte i april. La valgkomiteen gjøre sin jobb, og la partiets øverste organ − landsmøtet − avgjøre veien videre og hvem som skal være partiets leder og statsministervalg.
Det vil åpenbart gi Arbeiderpartiet dårligere tid til å vinne neste valg, men det kan også redde partiets sjel, selvbilde og nasjonale anseelse. Det siste kan i det lange løp vinne partiet mange valg.
