Koronapademien har ført til de mest drastiske krisetiltak i moderne norsk historie. Store deler av næringslivet har stoppet opp, skoler og barnehager har vært stengt i ukevis, det har blitt forbudt å samle seg – i stadig mindre grupper.
Kommuner har iverksatt egne karanteneregler for de som krysser kommunegrensen. Og et samlet lag av myndigheter har heiet frem en elektronisk overvåking som ikke bare sporer hvor vi befinner oss til enhver tid, men også hvem vi er i nærheten av.
Det er blitt vedtatt en kriselov som gir store fullmakter til regjeringen. Det kan bli svært utfordrende å legitimere alle disse tiltakene i ettertid.
Pandemi som en krypende krise
En pandemi er å regne som en krypende krise. Den begynner langsomt og brenner langsomt ut. At krisen bare endrer seg litt fra dag til dag gjør at myndighetene basert på risikovurderinger må erklære når det er krise, og vedta når krisen er slutt.
Risikohåndtering er alltid forbundet med usikkerhet fordi risiko handler om fremtiden. I koronapandemien er usikkerheten ekstra stor om konsekvenser fordi tiltakene er så omfattende og fordi man mangler gode erfaringer å bygge på.
Derfor brukes det flere titalls milliarder kroner i måneden for å redusere uønskede konsekvenser av tiltakene. Selv om myndighetene har gjort mye riktig, vil det være omtrent umulig å ikke gjøre feilvurderinger underveis, og iverksette tiltak som i ettertid viste seg å være unødvendige, for drastiske eller direkte kontraproduktive.
Dugnadsånd og kritikk
Regjeringen har gått meget høyt ut på banen for å få kontroll over pandemien og hatt brei støtte for det. Det reflekteres blant annet i den dugnadsånden krisehåndteringen har utløst. Samtidig har mediedekningen vært overveldende.
Vi kan forvente en voksende kritikk mot myndighetene når tiltakene trekker ut i tid fordi mange blir rammet stadig hardere av tiltakene. Men kritikken kan også øke når tiltak blir avsluttet. Det er mange som av ulike grunner vil være redd for hva som kan skje den dagen tiltak oppheves.
Dilemma: er kuren verre enn sykdommen?
De omfattende krisetiltakene skaper mange dilemma. De viktigste går mellom på den ene siden å redde liv og helse til deler av befolkningen, og på den andre siden risikere å gjøre så alvorlig skade for næringsliv, arbeidsplasser og utdanning at kuren blir verre enn sykdommen. Slike dilemmaer er skapt av verdivalg og kan egentlig bare håndteres politisk. Uansett hva som velges vil man oppnå noe, samtidig som man taper noe annet.
Avslutte en krise
En undervurdert oppgave er hvordan man avslutter en alvorlig krise. Det kan bli meget krevende å avslutte denne krisen på rett måte og til rett tid. Alt man foretar seg må bli forstått og akseptert av de som er berørt, både mens krisen pågår og ikke minst etter at den er avsluttet.
Myndighetene må kunne skape mening ut av «kaoset». De fleste tenker at krisen er over når hendelsene er under kontroll og det som kan gjøres er gjort for å redde liv og eiendom. Dette kan kalles den operative avslutningen av krisen. Men parallelt må krisen også avsluttes politisk.
Kriseledelsen må følge prosedyrer og forventingene til en avslutning, og samtidig skape inntrykk av åpenhet for kritikk og læring. Kriseledelsen må kunne fremføre en dose «impression management» for å fremheve at alt ble gjort etter boka, og gjerne mer til, forklare at de drastiske tiltakene som ble innført var nødvendige, men også hvorfor de ble korrigert underveis. Men når skal man avslutte bruken av appen som kan overvåke hvor folk er til enhver tid og hvem som er i nærheten. Den kan jo være fristende å bruke til andre samfunnsnyttige oppgaver etter koronakrisen. Når er det sikkert nok for alle foreldre å sende ungene sine på skolen? Når har alle bedriftene fått nok kontantstøtte og må klare seg selv igjen?
I Norge er brannen på passasjerskipet Scandinavian Star i 1990 et godt eksempel på en mislykket avslutning. Man klarte aldri å avslutte denne krisen på en slik måte at folk forstod og aksepterte de vurderingene som ble gjort. I all ettertid vil det henge skygger av mistillit, sorg og sinne over granskingene som ble foretatt og politikere som i stedet for å avslutte krisen bidro til å legge et grunnlag for konspirasjonsteorier. Dermed har det også blitt vanskelig for pårørende å legge katastrofen bak seg.
Utfordringen ved koronakrisen er at det er vanskelig å vurdere når krisetiltakene skal avsluttes fordi krisen langsomt tones ned. Avslutning av de omfattende tiltakene må antakelig skje under minst like stor usikkerhet som da de ble implementert. Kunsten er å «time» avslutningen slik at operasjonelle og politiske dimensjoner blir tatt hånd om samtidig. Det lyktes man ikke med etter Scandinavian Star. Omgivelsene må ha tillit til at alt som var mulig å gjøre for å redde liv og verdier ble gjort. Man må forsikre befolkningen om at arbeidet for å evaluere tiltakene og lære av krisen umiddelbart vil starte. Beskjeden må være at alle steiner skal snus uansett hva det vil koste av belastninger. Og viktigst av alt – man må følge opp det som er lovet. Hvis det oppstår mistanke om at informasjon bevisst eller ubevisst har blitt holdt tilbake kan avslutningen av koronakrisen bli begynnelsen på en ny krise.