Debatt
Kongelige mynter
Kong Harald har ikke krone på hodet. Men han har ganske mange i lomma.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Dagbladets funn hadde fortjent mer oppmerksomhet. Avisas journalister har regnet seg fram til at det norske kongehuset koster veldig mye mer enn det statsbudsjettet gir inntrykk av. Anslagsvis innpå en halv milliard i året. Om man synes det er mye eller lite, vil ganske sikkert avhenge av om man er republikaner eller monarkist. Men de fleste er vel enige om at en debatt, også om kongehuset, er best når den baserer seg på korrekte opplysninger.
Fra tidligere vet vi at kongen har en stor, personlig formue som er fritatt for beskatning. Hvor mye penger han faktisk sitter på for tida, er litt uklart. Slottet kunne ikke svare på det spørsmålet denne uka. Tidligere har de antydet at formuen er på omtrent 100 millioner. Hvor pengene er plassert, er heller ikke kjent. Sannsynligvis forvaltes formuen til Harald av elitebanken Coutts i London, som krever et innskudd på minst åtte millioner for å åpne konto og som inntil nylig var kjent for sine livrékledde ansatte. Coutts er for øvrig, i likhet med DNB, avslørt i Panama-papirene for å operere med stråselskaper i skatteparadiser. I tillegg er Coutts blitt beskyldt for hvitvasking og skatteunndragelser gjentatte ganger. Banken forvaltet også Reksten-formuen. Men om kongens penger fortsatt står i Coutts, har slottet altså ikke kunnet svare på foreløpig. Heller ikke hvor mye av pengene som står i utlandet og i Norge, hvilke fond, obligasjoner eller enkeltaksjer kongen investerer i eller om kronprinsparet også har en lignende formue og hvordan den eventuelt er plassert. Det tok Dagbladet et halvt år å få svar på sine spørsmål. Holder slottet samme tempo i arbeidet med å besvare mine, vil vi få opplysningene en gang i oktober. Hvis vi i det hele tatt får dem, da.
Monarkiet er en merkelig konstruksjon. Konseptet er en hybrid av det svært offentlige og det intimt private. Styreformen bestemmer hvem som skal være et lands overhode. Mer offisielt blir det ikke. Men den samme styreformen sier også at denne posisjonen skal arves lineært innenfor en nærmere angitt familie. Få ting er så privat som familien. I denne vanvittige spagaten har vi altså valgt å plassere landets kongefamilie. Det kan ikke overraske noen at et system som er designet på denne måten skaper tilnærmet umulige problemer når man skal forsøke å bli enige om hva som er privat, hva som er offentlig og hva som er personlig. Det blir ikke enklere av at det ofte er sterke følelser involvert. Da VG skrev en sak om at Aps nestleder Hadia Tajik er prinsipiell republikaner, satte leserne ny norgesrekord i hets og sjikane.
Hittil har slottets vekslende kommunikasjonssjefer valgt å håndtere problemet med den halvveis offisielle, halvveis private stillingen til sine royale sjefer på en særdeles tilkneppet måte. Standardsvaret på vanskelige spørsmål har vært «ingen kommentar», helt uavhengig av om spørsmålene har dreid seg om forhold det er legitimt å be om innsyn i. Noe av årsaken til denne kommunikasjonsstrategien, eller mangel på kommunikasjonsstrategi, er sannsynligvis at slottet og kongefamilien i tillegg får en lang rekke spørsmål om ting som er private. Frykt for grafsing fører til angst for graving.
Et talende eksempel på hvor håpløst det er å trekke noen grense for hva som vedkommer offentligheten og ikke når det gjelder de kongelige, er valget av kjærester og ektefeller. Ellers i samfunnet er forelskelse noe av det aller mest private som tenkes kan. Men både kong Harald og kronprins Haakon erfarte at deres valg av ektefelle var noe et helt folk, inkludert storting og regjering, mente de hadde rett til å mene veldig mye om.
Det er ganske opplagt at slottet og kongehusets bruk av offentlige midler faller i en helt annen kategori. Den fortsatte mangelen på full åpenhet på dette punktet er sterkt kritikkverdig. For eksempel var det helt unødvendig av slottet å holde igjen så lenge før de ga Dagbladet informasjon om lederlønningene ved hoffet.
Slottet selv sier at de er åpne og moderne. Dem om det. Til forskjell fra andre offentlige institusjoner slipper de kongelige å forholde seg til offentlighetsloven. Ingen har krav på innsyn i driften. Det er helt opp til slottet selv å bestemme hva slags informasjon de ønsker å gi til kongens undersåtter, som altså har betalt skatt for finansiere monarkiet. «De kongelige behandler nå åpenhet som almisser de deler ut til folket når de føler det er ytterst påkrevd», som Dagbladets politiske redaktør Geir Ramnefjell presist har sagt det.
Det er selvfølgelig relevant å få vite hvor kongen har plassert formuen sin. Investerer han i tobakk, våpen og barnearbeid eller i miljøteknologi, utvikling og etisk handel? Kronprinsparet har opprettet et fond der aktører som bidrar med tosifrede millionbeløp kan smykke seg med tittelen Partner. Skal denne virksomheten fortsette den dagen Haakon blir statsoverhode? Er det greit at noen bedrifter betaler seg inn i et fond og dermed framstår som en slags hoffleverandør?
Problemet med at kongen og resten av hans familie er både personer og institusjoner, og at de to er så sammenvevd at det er umulig å si sikkert hvor det ene slutter og det andre begynner, blir vi likevel ikke kvitt. Det finnes kort og godt ingen løsning på det. Bortsett fra å innføre republikk.