Kommentar

Y-blokka og Syria

Hva har Y-blokka, kriseloven og Norges Syria-bidrag til felles?

I juni kom et utvalg utnevnt av daværende justisminister Sylvi Listhaug med forslag til ny krisefullmaktslov. Dagens beredskapslov gjelder ved krig, krigsfare eller når Norges selvstendighet eller sikkerhet er truet.

Regjeringen ønsket en utredning om hvorvidt den kan gis utvidede fullmakter også ved andre former for kriser. Som jussprofessor Eivind Smith nylig påpekte i Klassekampen, har det så langt vært lite debatt om utvalgets anbefalinger.

Forslaget handler om en sektorovergripende krisefullmaktslov. Det vil si at regjeringen skal kunne «utfylle, supplere eller fravike» gjeldende lov ved en ekstraordinær krise.

Utvalget legger frem en rekke strenge kriterier for hva som utgjør en slik krisesituasjon, og hvilke utvidede fullmakter regjeringen kan få.

Fullmaktene skal ikke stride mot Grunnloven eller Norges menneskerettslige forpliktelser. Men flere anerkjente jurister er bekymret for implikasjonene.

Regjeringen trakk frem flyktningsituasjonen i 2015 som et eksempel på at det «også i fredstid kan oppstå ekstraordinære situasjoner hvor det er behov for å handle raskt, og hvor dagens lovgivning ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet». Kritikere mener at slike utvidede fullmakter er et demokratisk problem, og at de i tillegg er unødvendige.

Det er ikke særlig overraskende at det så langt har vært lite debatt om utvalgets forslag, selv om utvalget selv har ønsket slik debatt velkommen. Sikkerhet er det politiske feltet som oftest heves over politisk debatt. Sikkerhet knyttes av mange til en idé om noe som eksisterer utenfor «normal» politikk, noe som både er for viktig, og tidvis for komplisert og eventuelt hemmelig, til å diskutere inngående offentlig. Det gjelder både det som vi grovt skissert forstår som samfunnssikkerhet (her hjemme), og sikkerhetspolitikk (der ute).

Sikkerhet eksisterer tilsynelatende i to rom: det ekstraordinære, og det normale. Men ofte er grensene mellom de to uklare. Å erklære unntakstilstand er et av de sterkeste virkemidlene en stat har for å sette normal politikk på pause. Et eksempel er Frankrike etter terrorangrepene i 2015. I to år var landet offisielt i unntakstilstand. I 2017 besluttet president Emmanuel Macron å gjøre flere av de utvidede fullmaktene permanente gjennom en ny antiterrorlov. Det ekstraordinære ble gradvis det nye normale.

Måten sikkerhet kan brukes til å sette normal politikk til side er et av de mest internasjonale fenomenene i moderne politikk.

Det skjer både i autoritære og demokratiske stater. Men i selverklærte liberale stater er avstanden mellom det ekstraordinære og det normale størst. Selv om liberale stater tidvis fører illiberal politikk i sikkerhetens navn, forblir selvbildet liberalt – fordi sikkerhetstiltak oppfattes som et nødvendig unntak.

En av grunnene til at sikkerhet er så virkningsfullt er at det ofte legger politisk lokk på hvilke andre alternativer man har. Sikkerhet fjerner noe fra politikkens ordinære område – hvor de fleste saker debatteres heftig – og over i et annet domene.

Det kan både gjøres bevisst, og det kan være en uintendert konsekvens av måten man snakker og tenker om sikkerhet på. Ta for eksempel rivingen av Y-blokka, som etter planen skulle ha startet i oktober. Til tross for bred og høylytt faglig motstand – blant annet fra UNESCO-kommisjonen i Norge, Norske arkitekters landsforbund og Riksantikvaren – har regjeringens posisjon vært at den må rives.

Areal er ett hensyn, men den viktigste begrunnelsen har vært sikkerhet. Selv om bygget er utsmykket med verdenskjent kunst av Pablo Picasso og Carl Nesjar, vedtok regjeringen rivingen før den offisielle planprosessen hadde startet. Regjeringens og Statsbyggs hovedargument handler om at Ring 1 går under deler av Y-blokka. De som protesterer mener at både regjeringen og Statsbygg unndrar seg debatt ved å gjemme seg bak sikkerhetsargumentet.

Kritikere – som Riksantikvaren – mener at det finnes måter å omgå problemet på. I dette tilfellet er problemet altså ikke fravær av debatt, men måten debatt – deriblant innvendinger fra et svært bredt fagmiljø – har blitt fullstendig tilsidesatt på. Det er symptomatisk for politikk knyttet til sikkerhet som sådan.

Sikkerhet er hovedargumentet for riving, kulturhistorie for bevaring. Denne motsetningen er en konstruksjon: hva som er riktig sikkerhetsløsning er ytterst sjelden, om noen gang, gitt.

Som politikk er den tilsynelatende motsetningen svært effektiv, da sikkerhet for mange føles som et åpenbart mer tungtveiende argument. Følgelig kunne også beslutningen om å rive Y-blokka tas uten en ordentlig utredning eller reell politisk debatt.

Sikkerhet er et svært legitimt hensyn i ethvert samfunn. Men det er sjelden at det bare finnes én god løsning på et problem. Derfor er det også et sentralt poeng at sikkerhet – som andre politikkområder – må diskuteres. Norges deltakelse med spesialsoldater i Syria er et annet eksempel på en sak som var preget av hemmelighold fremfor åpen og bred diskusjon. I sikkerhetspolitikk er dessuten norsk media ofte lite kritiske. Som samfunn aksepterer vi rett og slett for mye uten mer informasjon og diskusjon.

Hva som er riktig politikk knyttet til sikkerhet er aldri gitt. Dette gjelder ny kriselov så vel som Norges Syria-bidrag – og rivingen av Y-blokka. Sikkerhet er, som alle andre politikkområder, nettopp politikk. Politikk innebærer at beslutninger må diskuteres. Dette er kanskje et noe banalt poeng. Men når man ser på hvor effektivt «sikkerhet» kan brukes for å sette debatt til side, kan det ikke gjentas ofte nok.

Mer fra Dagsavisen