Varsleren fra Waisenhuset

Overgrep og urett kan foregå i tiår etter tiår. Alle vet, men ingen griper inn helt til én person får nok og tar en telefon, sender en mail eller tvitrer. Det er noen varslere som må huskes.

Det kjennes alltid når dødsannonsen eller minneordene om en person fra fortiden dukker opp. Ikke en person som var nær nok til at du visste om sykdomsforløp og dødsleie, men kjent nok til at dødsannonsen og minneordene gjør inntrykk.

Forleden var det minneordene om Anne Lise Breivik som markerte slutten på et liv som bare varte i 57 år.

Disse ordene er ikke en nekrolog, snarere en påminnelse om at én modig persons kamp mot urett kan føre fram. Anne Lise Breivik var sykepleier, mor og en av disse ressurspersonene folk blir glad for å kjenne.

Som nekrologen ikke la skjul på; livet hennes hadde vært tøft. Oppveksten på barnehjemmet Waisenhuset på Storhaug i Stavanger satt igjen som skader på sjelen.

Historiene om det som hadde skjedd i de hvitmalte trehusene som utgjorde Waisenhuset (waisen = tysk for foreldreløs) hadde gått i årevis.

En avisannonse hadde tidligere utløst et skred av overgrepshistorier som Bergens Tidende fulgte opp. Det var minst like ille i Stavanger.

Anne Lise Breiviks telefon til Rogalands Avis den vårdagen i 2004 var som å fyre av en dynamittladning i en snøskavl. Alt raste ut på én gang. Anne Lises henvendelse var av den typen en avisredaksjon ofte får og ofte legger vekk.

Det kan være personlige tragedier med dulgte anklager der journalister risikerer å bruke mye tid på å lete etter noe som ikke kan publiseres. Anne Lises historie var annerledes.

Hun ga også historien troverdighet ved å la seg intervjue med navn og bilde, og hun hadde mål og mening med telefonen hun tok.

Overgriperne gikk fremdeles rundt i Stavangers gater, noen av dem i betrodde stillinger. Hva med de ansvarlige myndighetene? Stavanger kommune, Rogaland fylkeskommune og kommuner i hele landet som hadde plassert «sine» barn på Waisenhuset?

Anne Lises historie drog med seg flere historier de neste dagene og ukene våren 2004. Hvordan barn på 18 måneder som var i det offentliges omsorg ble misbrukt, hvordan dokumentmappene som kunne si noe om ødelagte liv var tømt og bare inneholdt vaksinekort.

Overgrepene som hadde foregått til langt inn på 1980-tallet ble til noe mer enn rykter om Waisenhuset, de ble til virkelige historier som deretter gikk over til systemkritikk.

Skjebnehistorier kan fort bli grafsing og underholdning, men troverdigheten til Anne Lise og kraften i varselet hennes gjorde raset ustoppelig.

Det var en kombinasjon av en ny generasjon politikere, en tidsånd der myndigheter skulle si unnskyld til partisaner, krigsseilere og samer – og ikke minst en kultur for enkeltindividets rettigheter. Det gikk forbausende kort tid – bare dager og uker – før kommune og fylkeskommune gikk i forsvarsposisjon.

Ikke for å forsvare seg selv, men for å forsvare ofrene.

Fylkeskommunen åpnet sine arkiver, og innen to år var gått hadde Stavanger kommune fulgt Oslo kommunes eksempel med erstatninger på mellom 300.000 og 725.000 kroner til barne- og fosterhjemsofre.

Et eget prosjektkontor som skulle være et sted å henvende seg til for personer som hadde vært i Stavanger kommunes omsorg, gled over til å bli stedet folk fra hele landet henvendte seg til.

Den ene telefonen fra Anne Lise Breivik førte til at Stavanger kommune har utbetalt totalt 322 millioner kroner til ofrene. Bare Oslo har utbetalt mer. Ofrene har fått sin unnskyldning fra politikerne, de er tatt på alvor, men 725.000 kroner erstatter ikke et ødelagt liv.

Overgriperne i Stavanger gikk fri på grunn av foreldelse i straffesaker, men til tross for systemkritikken og kommuners vilje til å gjøre opp for seg er det ingen nasjonale erstatningsordninger utover Stortingets rettferdsvederlag.

De kommunale erstatningene har hatt lav bevisbyrde, men ordningen i Stavanger gjaldt for eksempel bare for overgrep utført fram til 1993. Personer som er blitt sviktet av barnevernet etter den tid har falt utenfor.

Tidligere Stavanger-ordfører Christine Sagen Helgø (H) tok initiativ til å administrere en nasjonal ordning til å legge et nasjonalt kompetansesenter til byen, men dette ble avvist av daværende barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H) så seint som i 2018.

Helleland pekte på kommunene som de ansvarlige.

For ofre for offentlig omsorgssvikt er det likegyldig om kommunen en er født i og kommunen en er blitt mishandlet i, er med på en erstatningsordning. Norsk lov er ikke et kommunalt ansvar, like lite som det er kommunalt ansvar å gjøre opp for urett der kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn og andre offentlige instanser har ødelagt liv.