Kommentar

Ta med dugnaden ut i gatene

Kafeer og butikker forsvinner som dugg for sommersola. Men du kan redde dem!

«Folk som jobber i butikker og restauranter og kafeer, er på jobb for folkehelsa. Du trenger dem like mye som de trenger deg. Ta vare på byen din», sier musiker Trond Ole Paulsen og ser inn i mobilkameraet.

I begynnelsen av koronaen gikk han ned ei folketom gågate i Stavanger og filmet sitt lille varsku, som han la ut på Facebook. En liten norsk by helt uten folk, som alle andre byer i verden var det.

Det var så åpenbart da i mars 2020 at det ikke var sånn vi ville ha det. Men Paulsens egentlige poeng var at krisa bare forsterket det vi som fellesskap allerede hadde satt i gang.

Det var bare mer av det vi egentlig hadde bedt om. Mer av det vi for lengst hadde bestilt og fått levert. Det er dette du investerer i, du som kjøper alt på internett, advarte han: «Tomme gater og butikker, arbeidsledige naboer».

Et problem er blitt uendelig mye større i løpet noen måneder. Nettsalget har selvsagt eksplodert under koronaens påtvungne innetid. Vi har hatt mange timer å slå i hjel foran tastaturet, og mange har hatt penger brennende i lomma.

I USA har de største butikkenes nettavdelinger opplevd det reneste klondyke. De største er blitt større. De rikeste er blitt eventyrlig rikere. Og det midt under den største depresjonen siden andre verdenskrig.

Detaljvarekjeden Target økte i første kvartal av 2020 sin nettomsetning og med 141 prosent, altså nesten halvannen gang. Giganten Walmart økte med 74 prosent.

Amazon økte salget med 26 prosent og sendte aksjekursen i været til rekordnotering.

I USA økte landets 600 milliardærer formuene sin med 15 prosent fra mars til mai, ifølge Forbes Magazine. Amazon-sjef Jeff Bezos er blitt 30 prosent rikere i løpet av krisa. Facebook-kongen Mark Zuckerberg har lagt på seg 250 milliarder kroner. For kapitaleierne har koronaen vært et gode. Samtidig stilte nesten 40 millioner amerikanere seg i arbeidsledighetskø.

Mønsteret er det samme her hjemme: Levering av matvarer på døra har gått fra å være utrydningstruet til å være en kjempesuksess.

Salg av elektronikk har også skutt fart og Elkjøp meldte etter fem koronauker om vekst i nettsalget på 129 prosent. Koronaen har lagt et fundament for en ny tid. Stort blir større. Rikt blir rikere. Og spiralen suger oksygenet ut av gater og torg og fjerner grunnlaget for de små og uavhengige butikkene.

Butikkdøden som var varslet lenge før koronaen, nå er den her. Tusenvis av arbeidsplasser står i fare.

Det er bare å stålsette seg, for konkursraset kommer. Så langt har ikke konkursbegjæringene haglet inn. Snarere tvert imot er tallene lavere enn på samme tid i fjor fordi stat og kreditorer har vært i rausere modus. Men nå kommer prisen for vinterens omsetningssvikt, nå kommer feriepengeutbetalingene og momsinnbetalingene.

Kassene er tomme. Det blir blodig. Og raset vil etterlate seg forvandlede byer. Dårligere, kjedeligere byer.

«Takk for oss!» Små, håndskrevne skilt popper stadig opp på dører og i butikkvinduer. Livsverk og drømmer ligger knust tilbake. Andre lokaler ligger bare mørke og forlatte som om tida bare stoppet opp en gang der i mars. En amerikansk studie anslår at 40 prosent av små selskaper som rammes av en naturkatastrofe, som koronaen jo er og var, sliter med å åpne dørene igjen.

Men det blir verre: To år etter er 90 prosent av dem borte. Og nå dør restauranter og kafeer, og klesbutikker her hjemme. De små, rare sjappene og kafeene og barene det fins bare én av, som skaper mangfold og gir variasjon til byrommet, forsvinner. Og denne gangen er faren reell for at de forsvinner for godt.

Kynikeren vil si at de ikke var gode nok, ikke omstillingsvillige nok, ikke innovative nok. Romantikeren vil si at vi trenger dem mer enn noen gang. For uten butikker og menneskene i dem, blir det lavere livskvalitet for oss andre.

Butikker og kafeer er kulturbærere. Og hvis amerikanerne har rett, og ni av ti ikke overlever, hva gror i så fall opp av korona-branntomta?

Vil noen satse sparepengene i framtida på en liten klesbutikk eller en blomsterbutikk, på sko, bøker eller leker? Nei, førsteetasjene våre vil fylles opp med velprøvde, standardiserte konsepter slik at Oslo, Beijing og New York snart er identiske.

Hva kan vi gjøre, da? Norske sentrumsgater har jo kjempet en tapende strid så lenge. Men vi ønsker oss jo alle egentlig liv i gatene. Vi kan velge å tro på en kommersiell darwinisme eller vi kan ta ansvar for eget miljø, for egne gater og strøk.

Kjøp sko på hjørnet, spis ute, kjøp tjenestene til den lokale sykkelreperatøren. Vi må kjenne vår besøkelsestid.

Være like kulturbevisste som vi er prisbevisste. Hva vil vi bidra til med kjøpekrafta vår? Bruk pengene på gata. Ikke på senteret. Ikke på nettet. Lev lokalt. Tenk lokalt. Kjøp lokalt. Det er ikke engang uselvisk. Penger brukt i egne gater er investeringer, ikke bare tomt forbruk.

Vi blir fattigere av bare å tenke pris. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum oppfordra oss til å kjøpe norsk. Det ble fort bråk og en debatt for eller mot verden. Men legg igjen pengene nær deg og ikke fyll lommene til verdens rikeste menn i USA. Støtt ditt lokale næringsliv som du støtter det lokale idrettslaget. Det er ikke så kontroversielt.

Vestavinden rufser til musikerens hår på vei forbi de hvitmalte trehusene i Stavanger: «Jeg tror at på sikt vil du bruke de pengene du sparer, og vel så det, på psykologtimer og selvmedisinering».

Man bør lytte til musikere.

Mer fra Dagsavisen