Statens synlige hånd

Det er ingen dyd å være autoritetstro, men det er samtidig livsviktig å følge regler. Å være en demokratisk frihetselskende koronaborger, er i dag balansekunst på slakk line.

I krisetider, når samfunnet er snudd på hodet og vi innbyggere synes det meste går trill rundt, er det nok av dem som forståelig nok ser til vakthavende myndigheter for ei hånd å holde i igjennom stormen. Vi som er glade i kollektive ordninger, for eksempel via en velferdsstat som ivaretar alle over skatteseddelen, setter pris på en sterk stat, dersom styrken består i å skape sikkerhetsnett for folk flest, slik at vi alle har frihet og valg i hverdagen.

Gjennom flere av de statlige støtteordningene som kommer på grunn av korona, er det også fint å oppleve at skattepengene våre sirkuleres tilbake der de kom fra: Fra folk til folk. Vi bærer hverandres bør. Staten gir, gir tilbake.

Men korona betyr også et hav av nye regler. Gå to meter unna andre. Ikke jogg der eller gå på tur her. Husarrest! Steng puben, steng butikken, steng skolene, steng grensene inn og ut. Kast noen rettigheter ut av et vindu og hente noen nye reguleringer inn hoveddøren.

Staten tar, den tar frihet.

I kaoset som råder under krise, er det ofte helt nødvendige regler som må til, og de aller fleste innretter seg, enten de gjør det irriterte eller lettede.

Vi har forstått livsviktigheten grunnet Covid-19. Vi stoler stort sett på staten her til lands, nettopp fordi staten, i et demokrati, er summen av oss. Vi tar for gitt at alt er midlertidig og til vårt eget beste. Derfor tåler vi det og har tillit til det. Det er bra.

Det som likevel er i grenselandet mellom komisk og nifst er alle de lokale «tante Sofiene» av begge kjønn, som er smittet av noe annet enn virus, nemlig ønsket om mer regler og restriksjoner: Innfør portforbud! Steng skolene til sommeren! Steng IKEA, steng skogen, steng folk inne.

Ring politiet om naboungdommene som sto litt for tett og lo litt for høyt. Redsel og usikkerhet kan få folk til å lengte etter en type stat de egentlig ikke vil ha. I Norge er vi ganske trygge, på tvers av politiske skillelinjer, på at det ikke lurer en autoritær gjøk i kulissene som klør etter å tre fram som «den sterke mann» og innføre diktatur. Men det betyr ikke at vi i disse dager skal være naive og godta selv små regelendringer blindt, for de kan få store konsekvenser på sikt. Og vi skal i alle fall ikke kreve flere restriksjoner, så sant vi ikke sitter på ekspertise som tilsier at vi er rett person til å kreve dette.

Vi skal utnytte den friheten vi har, selv under korona. Vi har ikke portforbud. Vi skal ikke #staythefuckhome inni husene våre døgnet rundt, hvis vi er friske, ennå. Og vi skal hele tida, på en meters avstand, diskutere nye regler, være kritiske, søke juss og statsvitenskap og sosiologi og sosialarbeid og medisin for hjelp til å forstå konsekvenser, og aldri bare godta, eller enda verre: Kreve mer innstramminger før det medisinske samfunnet samlet krever det for oss. Da gjør vi som vi blir bedt om med selvfølge.

Historisk sett er samfunn som blir angrepet av krig, arbeidsløshet, eller pandemier akutt utsatt for maktutøvelse fra dem som allerede er privilegerte. Alle kriser rammer ulikt avhengig av klasse, også et såkalt nøytralt virus. Avisen the New York Times skrev i mars: I områder der viruset rammer, blir konsekvensene av ulikhet bare dypere, og byrdene dyttes over på dem som allerede er taperne i dagens polariserte økonomi og arbeidsmarked.

Det må vi aldri miste av syne, selv i uro.

Noe av det vi har sett verden over som resultat av korona, er ikke hyggelig lesning for demokratiske sinnelag: Kina har for eksempel bestemt seg for å slakke på regelverk som tar hensyn til natur. I Ungarn er koronakrisen blitt brukt av autoritære ledere til å stramme inn på allerede reduserte rettigheter. I USA kommer den største delen av statlig hjelp de aller største selskapene til gode. Vi må huske at verden i perioden før korona så en viss oppblomstring av sterke menn og demokratiske utfordringer verden over, og selv om dette på ingen måter betyr at vi har fascismen rundt hjørnet, kan vi likevel føle oss litt advart av Antonio Gramscis kjente sitat: «Den gamle verden er i ferd med å dø, og den nye verden kjemper for å bli født: Nå er monstrenes tid.»

Markedets usynlige hånd, slik Adam Smith formulerte det, kan ikke redde oss i pandemiske kriser. Er det noe koronapandemien har avslørt, er det mest av alt dette: Vi trenger statlig og synlig bistand. Men staten kan både være en hånd som varmer og trygger, og en hånd som vifter med pekefinger og klapper til oss. Så lenger vi har et levende demokrati, er staten oss, og statens penger er alles. Vi må passe på språkbruken, for redningspakkene er ikke pakker med sløyfe på, gitt av en rik onkel. Redningen fra staten er noe vi strengt tatt har rett på, det er fra oss til oss, til hverandre, noe som holder oss alle flytende, noe som alle i hop tjener på til slutt. Det skulle bare mangle. Alternativer til redningspakker hadde vært 1) opprør og 2) andre kriser, flere dødsfall og enorm statlig nødhjelp rundt neste hjørne. Redningspakkene redder også regjeringen fra sammenbrudd. På den måten er vi faktisk sammen i dette, på en rar måte.

Faren for å miste kjærligheten til demokratiet kan skje den beste i kaos og redsel. Det er også lett å ikke finne tilbake til den etterpå, hvis arbeidsledighet og dårlig råd og livsverk i grus preger tomme dager. Da kan det være fristende å tenke at en 0-timerskontrakt er bedre enn ingen kontrakt. Eller det at staten overtar ansvaret for hvor du skal jobbe og hva du skal jobb med, er bedre enn ikke å jobbe i det hele tatt. Og at slike personlige kriser i tillegg tar fra oss energien og årvåkenheten som kreves for å holde øye med lovendringer og restriksjoner som skjer utenfor.