Pandemirustning i nordiske farger

Koronapandemien kom overraskende på oss. Det viser at Norge må styrke beredskapen for kriser som vi vet vil komme. Det bør vi gjøre sammen med våre nordiske naboer.

Verden kommer til å se annerledes ut på den andre siden av dette virusutbruddet. Både det grønne skiftet og det digitale skiftet har blitt kraftig fremskyndet. USA har mer enn nok med seg selv, mens EU har brukt lang tid på å komme på banen. I mellomtiden har Kina gått inn og fylt det politiske tomrommet internasjonalt. Dette har store politiske, økonomiske og teknologiske konsekvenser for Norge. 

Vi går inn i en tid med tøffere og hardere prioriteringer, hvor valg av våre samarbeidspartnere er mer uforutsigbart enn det har vært.  

Som ofte i kriser er det grunn til å tro at også denne vil reorientere oss bort fra globalisering, og at fokuset på nasjonale forhold og regionalt samarbeid vil styrkes. Da er det interessant å se på de nordiske landenes håndtering av krisen. Der er det nemlig betydelige forskjeller. 

Les også: Hvem skal ta regningen for koronakrisen?: Økonomer foreslår ny koronaskatt (+) 

Finland er verdt å se nærmere på. De har en sterkere beredskapskultur enn andre land i Norden. De trenger for eksempel ikke bekymre seg for om de har nok munnbind slik mange andre land nå må kjempe om å få tak i. I Finland har man store beredskapslagre av både legemidler og medisinsk utstyr. I tillegg har finnene over mange år bygd opp sine beredskapslagre av korn, drivstoff og en rekke andre nødvendige dagligvarer. Det skyldes i stor grad landets historie og beliggenhet som har dyrket en sterk forsvars- og beredskapskultur i den finske befolkningen. Men også kanskje en mer bevisst holdning til egen sårbarhet og hvilke geopolitiske og sikkerhetsmessige forhold som gjelder, som i Østersjøen som Finland er helt avhengig av for import og eksport.

Finland minner oss andre om hvor hvor sårbare vi er. Sverige, Danmark og Norge har gradvis bygget ned beredskapslagrene etter den kalde krigen, inkludert nedskalering av store medisinlagre. De norske kornlagrene ble lagt ned i 2003. Forsvaret vårt hadde store lagre av både smittevernutstyr, respiratorer og sykehussenger før dette for noen år siden ble solgt eller kastet. Dette har skjedd til tross for at varsellampene har blinket. Pandemi har stått på Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps krisescenarielister i flere år, faktisk blant de krisene som med størst sannsynlighet vil inntreffe.

Så tidlig som i 2012 kunne vi lese følgende om influensapandemier i deres rapport «Nasjonalt risikobilde»: «De alvorligste konsekvensene av pandemiscenariet er knyttet til sykdom og dødsfall, samt sosial uro og forstyrrelser i dagliglivet. En slik influensapandemi vil også ha store økonomiske konsekvenser. (...) Hamstring av viktige varer, misnøye og protester mot myndighetene er også forventet å forekomme, men i mindre omfang enn unnvikelse av folkerike steder. (...) Det høye sykefraværet og tverrsektorielle avhengigheter vil generelt føre til at viktige samfunnsfunksjoner blir utsatt for påkjenninger og fall i produksjon av varer og tjenester.»

Les mer: Dødstallene øker i Sverige, men smitteverneksperten vil ikke endre strategi

Dette er noe vi kjenner oss godt igjen i nå. Koronapandemien viser at våre forsyningslinjer kan bli avsperret. Da kan vi ikke nødvendigvis bare kjøpe det vi trenger når vi har behov for det. Eller som Anders Melander i det svenske Totalförsvarets forskningsinstitut nylig påpekte i The New York Times; det er som å si at vi bare kan løpe ut og kjøpe en brannslukker når det begynner å brenne. Men som vi nå ser, andre land kan komme til å stanse sin eksport eller komme oss i forkjøpet på høyt etterspurte varer i en krise – som for eksempel munnbind eller hånddesinfeksjonsmidler. Vi kan med andre ord få behov for større lagre som varer lengre enn noen dager eller uker. Men dette koster.

Les mer: Slik har Norge, Danmark og Sverige håndtert koronakrisen forskjellig

Derfor er dette tiden for å se og lære av nabolandenes ulike strategier, og kanskje også intensivere samarbeidet som ledd i arbeidet med å styrke egen beredskap og samfunnssikkerhet. Hvilke planverk og strukturer har de ulike nordiske landene? Hva med utstyr, personell og kriseøvelser? Hvordan fungerer de når krisen faktisk inntreffer? Hvor ligger det muligheter for samarbeid som kan forbedre beredskapen i Norden? Hva er utfordringene ved økt samarbeid? Hvilke implikasjoner har forholdet mellom myndigheter og befolkning for beredskap og krisehåndtering?

Viktige problemstillinger i skjæringspunktet mellom helse og sikkerhetspolitikk kan ha stor innflytelse på hvordan vi går videre etter at koronakrisen er under kontroll. Likheter og forskjeller mellom de nordiske landene, en sammenligning av strukturer og erfaringer, og hva vi kan lære, bør i større grad prege den offentlige debatten i Norge fremover. Her har både Nordisk Ministerråd, Forsvaret, Arktisk Råd, utenriks- og næringsdepartementet, samt industrien viktige roller å spille. Det er behov for økt bevissthet og kunnskapsbasert debatt som inkluderer perspektiver på tvers av land, sektorer og fagmiljøer. Til sammen kan det bidra til en mer helhetlig situasjonsforståelse, som kan gjøre oss mye bedre rustet til å takle fremtidige trusler mot norsk demokrati, sikkerhet og velferd.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen