Oslo-modellen

Det er ikke meningen at det som skjer i Oslo, blir i Oslo.

En ny diskusjon er i ferd med å bre seg i Arbeiderpartiet. Kan det være mulig å samarbeide med Miljøpartiet de Grønne om en ny regjering etter 2021? Kanskje til og med slippe dem til ved kongens bord?

MDG? OMG! vil kanskje noen si. Og det gjør de. Spesielt i deler av Fellesforbundet, og helt spesielt i Industri Energi.

Men ellers i LO er skepsisen til grønn miljøpolitikk svakere og noen steder helt fraværende. LO og resten av fagbevegelsen organiserer ikke bare menn i oljebransjen og annen konkurranseutsatt industri. Den organiserer også kvinner i offentlig sektor og folk i tjenesteytende næringer. For eksempel.

Da det nye, rødgrønne byrådet til Raymond Johansen kom ut i Borggården onsdag formiddag, var det med en rikspolitisk undertekst.

Arbeiderpartiet har ikke lenger flertall i byrådet, med fire av til sammen ni byråder. MDG har fått finansbyråden og er dermed sluppet inn i pengebingen. Signalet Ap gir i Oslo er at de møter et offensivt og voksende MDG med skuldrene ned og sterk vilje til samarbeid.

Raymond Johansens mantra om at «en grønn politikk må være rød for å lykkes, og en rød politikk må være grønn for å vare», er ikke bare et snappy Oslo-slagord. Det handler også om rikspolitikken.

Fra å se på MDG som et aktivistisk og idealistisk parti, er flere i Ap i ferd med å endre oppfatning. 

På Stortinget oppleves Une Bastholm som mer pragmatisk og løsningsorientert enn det forgjengeren Rasmus Hansson var. I Oslo har MDG vist at de er knallharde forhandlere, men at de vil ha løsninger framfor symbolpolitikk. Nasjonalt har de siste utspillene om en kommisjon som skal vurdere en plan for en gradvis nedleggelse av oljenæringen, heller enn ultimative krav om å stenge ned hele sektoren på en fastsatt dato, også blitt lagt merke til i Ap.

Interessant nok har Arbeiderpartiets nestor Martin Kolbergs forsiktige åpning mot MDG her i Dagsavisen ikke blitt sablet ned av partiledelsen. Selv om det fortsatt er tidlig, skal man være ganske politisk blind og døv for ikke å fange opp at noe er i ferd med å skje i Ap.

Da det rødgrønne samarbeidet med Sp og SV vokste til, var de første utspillene i 2002 og 2003 kontroversielle.

Møtene mellom Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg måtte skje i dyp hemmelighet på ukjent adresse. Det de planla ble sett på som helt umulig, ikke minst i deler av fagbevegelsen.  Det endte med blomster og smil på Slottsplassen, og åtte år i regjering.

I Oslo har Arbeiderpartiet også passet på å få med Senterpartiet på laget i konstitueringen av Bystyret. Sp bidrar ikke med vippemakt eller kjøttvekt, men strategisk og symbolsk er det viktig å holde dem på rødgrønn side også i hovedstaden. Ikke minst som et rikspolitisk signal.

Alle som kan stave «ulv» skjønner at det blir knalltøft å skulle forene Senterpartiet og MDG bak en rikspolitisk plattform i 2021. Men veldig mye tyder på at Ap er nødt til å klare den oppgaven dersom de skal ha håp om å overta regjeringsmakten om to år.