Noen prøver faktisk å ødelegge jula

Ingenting skaper så god julestemning som konspirasjonsteorier, fiendebilder og fremmedfrykt.

Det virker som om jula kommer tidligere og tidligere hvert eneste år. Jeg elsker jul, så jeg syns i grunnen det er ganske koselig.

Bortsett fra at det er litt vanskelig å få julestemning av de kitchy hvite juletrærne utenfor Thon hotell når man går forbi dem i åtte varmegrader og novemberregn.

Dessverre innebærer tidligere jul også at forsøkene på å ødelegge den starter før man vet ordet av det.

For jo da, det er faktisk noen som prøver å ødelegge jula.

Allerede i oktober hisset tidligere justisminister Per-Willy Amundsen seg opp over at IKEA hadde kalt en serie med julevarer for «vinterfest».

Flere prøvde å forklare at dette var litt som å bli sur fordi IKEA har valgt å kalle en serie med bokhyller «Ivar» i stedet for «HYLLE».

Undertegnede påpekte sågar at under nettfanen «Jul på IKEA» har den svenske møbelgiganten brukt ordet «jul» hele 24 ganger på én side, men Amundsen lot seg ikke påvirke av noe så kjedelig som fakta.

Amundsen mente fortsatt at utspillet var «en liten del av en større debatt som handler om hvordan vi møter nye landsmenn».

Det er ikke bare perifere skikkelser som eks-justisministere fra Frp som er bekymra for jula vår. Denne uken fikk en skole i Seljord mye omtale fordi de angivelig ikke tillot elevene å bruke ord som «julemat» og «juleball».

Alle gode krefter mobiliserte umiddelbart, fra kommentarfeltet til langt inn i regjeringskontorene. Jon Helgheim var forskrekket.

Partiet Høyre slo umiddelbart ring om julen på sin Facebook-side. Selv barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad heiv seg på med en entusiasme han vanligvis reserverer til sin edle kamp mot ettbarnspolitikk.

Problemet er bare at det ikke var sant. Ingen ble nektet å si «jul», og hvert fall ikke av muslimer.

Det er mange år siden Seljord skole først gikk bort fra å kalle avslutningsarrangementet sitt for «juleball», og det ble gjort for å inkludere elever fra det kristne trossamfunnet Jehovas Vitner.

Seljordskalifatet var like ekte som Seljordsormen. Den eneste i Norge som har ført krig mot ordet «jul» er fortsatt Mette Thorp fra Drøbak, som for et par år siden klarte å få Lambi til å slutte å trykke ordene «God jul» på toalettpapiret sitt fordi hun mente det var blasfemisk. Det blir jul i år igjen.

Selvsagt blir det det! Du må være døvblind nok til å trenge et Jesu mirakel for å tro at jula på noen som helst måte er utrydningstruet i Norge.

Snarere tvert imot. Vi fråtser, bader og marinerer oss i jul i mange uker. Rådhusklokkene i Oslo spiller «Fairytale of New York» hver dag klokka ti. Butikkene er stappfulle av julebrus fra Hamar og potetgull med pinnekjøttsmak. Juletallerknene fra Fjordland kommer i butikken så tidlig at mange av dem går ut på dato før julaften!

Det verste med hele greia er hvor gjennomsiktig det er. Ethvert menneske med så mye som én av sine fulle fem i noenlunde behold skjønner at det ikke foregår noen krig mot jula.

Det betyr at de som likevel sprer narrativet, har langt lumskere intensjoner enn å redde høytiden fra fiktive fiender.

Du trenger ikke være rakettforsker eller julenisse for å skjønne hva målet er. Det holder å se på hvem som får skylda hver eneste gang.

De mest anstendige av våre regjeringsmedlemmer nøyer seg kanskje med hundefløyta, men i kommentarfeltene og hos diverse «alternative medier», er man ikke redd for å si det høyt. Selvsagt er alt muslimenes feil.

IKEA kaller et juleprodukt «vinterfest? Muslimenes feil. Seljord skole prøver å inkludere elever fra Jehovas Vitner?

Muslimenes feil. Kyllingpølser i stortingskantina? Visst faen er det muslimenes feil! Når det eneste verktøyet du har er fremmefrykt, ser alle problemer ut som muslimer.

Det er forstemmende og trist, men det er også veldig avslørende. De som roper høyest om at jula blir ødelagt, er selvsagt også de som forstår julas budskap dårligst.

De bruker tross alt juletida til å piske opp stemninga mot blant annet flyktninger fra Midtøsten. Jeg kan ikke tenke meg noe mer ødeleggende for jula enn å prøve å gjøre den om til et våpen for fremmedfrykt.

I den amerikanske juleklassikeren «How the Grinch Stole Christmas» («Julen er stjålet», som den het i Norge) møter vi Grinchen, en gretten figur som prøver å ødelegge jula, fordi han hater den.

Jeg tror ikke nødvendigvis Høyre, Ropstad, Amundsen og de andre kulturkrigerne hater jula, men det er åpenbart at de ikke bryr seg om den.

Ikke nok til å legge til side smålig populisme og oppdiktede fiendebilder. Ikke nok til å sette jula høyere enn kortsiktig politisk vinning. De er rett og slett grincher, hele gjengen. Egentlig er de verre. Grinchen kom jo (spoiler alert) tross alt i julestemning til slutt.

Folk som har hjertet fullt av julestemning lar ikke munnen renne over med kulturkrig og konspirasjonsteorier.

Vi har munnen full av skumnisser, surkål og juleøl.