Misnøyens vinter

De har tatt til gatene, fra Santiago i Chile, i Bagdad i Irak og i Hongkong. Men kan man egentlig si noe entydig om så forskjellige opprør, på flere kontinent?

2019 er opprørets år, fra gatene i Khartoum og Hongkong, til nå i Beirut i Libanon og Santiago i Chile. Ikke siden 2011 har demonstranter preget nyhetsbildet på samme måte som det siste halvåret. Og denne gang begrenser det seg ikke til en region, Midtøsten, men foregår på flere kontinent, og i helt forskjellige kulturkretser.

Det startet alt mot slutten av fjoråret, i Khartoum i Sudan. I april lyktes det demonstrantene der å tvinge den mangeårige presidenten Omar Al-Bashir fra makten.

Protestene fortsatte i enda noen måneder da det så ut til at kretsen rundt den avgåtte diktatoren ikke vil gi seg. Men til slutt tok opprøret sin første skalp i 2019, utvilsomt til inspirasjon andre steder. I løpet av sommeren var spede protester alt i gang andre steder i Afrika, og i Midtøsten.

Men så var det Hongkong som fikk verdens oppmerksomhet. Det som startet som små markeringer mot et lovforslag i våres vokste til store demonstrasjoner i løpet av sommeren.

På tross av at myndighetene, under ledelse av den etter hvert veldig lite populære Carrie Lam, svarte brutalt, har protestene fortsatt. Og nå ser det ut til at de kan ha en varig effekt på forholdet mellom Hongkong, og Kina.

Så, denne høsten har vi sett at protestene har bredt om seg i Midtøsten igjen, i Egypt, men også i Libanon og Irak, to av landene som ikke opplevde store protester i 2011.

I både Libanon og Irak var det økonomisk uføre som utløste protestene, men under det hele ligger også en motstand mot et forstenet sekterisk politisk system.

Irak er det stedet de mest voldelige protestene har funnet sted i år, mer enn 250 mennesker skal ha mistet livet i løpet av oktober.

Latin-Amerika har opplevd flere protester i løpet av året. Det er selvsagt uroen i Venezuela, men også i Ecuador og Bolivia. I oktober begynte skoleelever i Santiago i Chile å snike på T-banen i protest mot høyere billettpriser, siden har protestene spredt seg til andre grupper, og, ikke minst tatt opp i seg andre saker.

Nå krever demonstrantene avgangen til president Sebastián Piñera.

Men det er selvsagt fryktelig vanskelig å skulle si noe smart om så vidt forskjellige protester som vi nå ser. Eller er det det? Den arabiske våren i 2011 ble ofte forklart som et opprør der unge mennesker hadde sett seg lei på forstenede politiske strukturer, og brukte sosiale medier til å mobilisere til gatene.

Disse to faktorene gjelder fortsatt, Midtøsten, og dels Latin-Amerika og Asia, og ikke minst Afrika har en svært ung befolkning som i større grad enn tidligere tar høyere utdanning. Samtidig finnes det ikke arbeid til de som blir uteksaminert. Dette skaper en slags tidevannsbølge av unge og i mange tilfeller høyt kvalifiserte folk.

Disse opplever at arbeidslivet eller det politiske livet er stengt for dem, bevoktet av en eldre og kanskje ikke like høyt utdannet eldre garde.

I tillegg er denne generasjonen på sosiale medier, som har vist seg å være svært effektive verktøy når man skal mobilisere ute i den virkelige verden.

Men unge folk og deres bruke av sosiale medier, er ikke hele forklaringen. Utløsende faktor når folk tar til gatene er ofte noe som kjennes direkte på lommeboka, det er prisen for en T-banetur i Santiago, eller prisen på matolje i Khartoum i Sudan.

Kanskje med unntak av demonstrasjonene i Hongkong har årets protester i stor grad handlet om folk flest sin økonomi. Ofte bringer det mer tradisjonelle bevegelser, som fagforeninger, om bord i protesttogene.

De direkte årsakene kan altså være økonomiske. De underliggende faktorene er misnøyen med et politisk system som kanskje er demokratisk på papiret, men som i realiteten gir få muligheter for reell politisk innflytelse. Kombinasjonen er dynamitt.

Men, sier du kanskje, den arabiske våren var jo ikke så vellykket, om målet var en mer demokratisk styreform. Spesielt ikke i Syria og Libya, hvor borgerkrig fulgte. Men der opprøret startet rundt juletider i 2010, i Tunisia, der endte det med reelt maktskifte.

Jasminrevolusjonen i Tunisia står igjen som den arabiske vårens suksesshistorie, selv om veien også der har vært humpete. Det opprøret som fikk mest oppmerksomhet, det i Egypt, opplevde flere tilbakeslag, allikevel ble det stukket hull på byllen, folk lærte at folkelig mobilisering kunne endre noe. Derfor er Egypt blant de stedene der det også er protester denne høsten.

Hvordan denne protestsesongen ender vet vi jo ikke ennå, men den burde være en påminner om at reelle demokratier, de bygges nedenfra.