Midtøsten 2020: Store farer, noen håp

JERUSALEM (Dagsavisen): Dynamikken for den første konfrontasjonen, som kan ende i krig, er for lengst satt i spill. Etter at president Donald Trump i 2018 trakk USA fra atomavtalen med Iran, har Teheran i økt tempo reaktivisert sitt atomprogram.

Denne dynamikken vil trolig toppe seg i månedene som kommer. På den ene siden vil Iran kunne nærme seg et nivå i atomutviklingen som heller ikke de europeiske statene vil kunne leve med. På den andre siden skal det mot slutten av året samtidig holdes valg i USA. Hva som vil skje, kan ingen i dag vite, men det blir ganske sikkert en spent tango på kanten av stupet.

I mellomtiden overtar Russland mer og mer den gamle rollen USA lenge har spilt, som den dominerende makten, eller, slik mange i Midtøsten ser det, den imperialistiske makten. Vestlig innflytelse har uansett sjeldent gavnet de demokratiske kreftene i Midtøsten: Mens høyresiden i årtier har støttet regimer som det fundamentalistiske Saudi-Arabia og det gjennomkorrupte Egypt, har venstresiden vel så lenge ofte vært villig til å gi sin sympati til Iran, Hizbollah-geriljaen og selv det brutale regimet i Syria. Støtten til det fundamentalistiske regimet i Teheran begynte, utrolig nok, med selveste Michel Foucault, som ikke maktet å se forskjell mellom kritikk av Vesten og «Død over Amerika».

Men i en rekke arabiske land ser en i dag igjen spontane og modige gateprotester, en slags arabisk vår del to, nok en gang rettet mot undertrykkingen på hjemmebane. Blant landene der det ulmer er Irak, Libanon, Egypt og Algerie. Grasrota i arabiske land er nå klar over sin makt, og ingen diktator sitter lenger trygt. Kanskje har mange glemt det, men gamle diktatorer i Jemen, Egypt, Libya og Tunisia som alle styrte i flere tiår, er fjernet fra sine palass. Dagens ledere kan rett og slett ikke ta sjansen på å glemme deres tidligere kollegaers ufrivillige bortgang.

Etter ni år med protester i forskjellige arabiske land, er det på tide å spørre hvor langt en egentlig kan forvente at slike folkeopprør vil kunne gå. Her må en huske at de arabiske landene er høyst forskjellige seg imellom, og i Libanon, for eksempel, står liberale verdier langt sterkere enn i Irak. Men kan en forvente et demokratisk utfall når store deler av et samfunn, for eksempel i Egypt, har et høyst reaksjonært kvinnesyn?

I Libanon, i motsetning til i Egypt og Irak, spiller kvinner riktignok i dag en aktiv rolle i demonstrasjonene. Men hvis en mann, for eksempel i Irak, forventer å være bortimot en diktator i hjemmet, vil en slik demonstrant virkelig søke demokrati? Er ikke kvinners likeverd en åpenbar forutsetning for demokratiet? Trolig vil det ta lang tid før noe demokrati vokser ut av gateprotestene. Likevel er en dynamikk satt i gang. Og slik som for eksempel amerikanere på attenhundretallet kjempet for demokrati mens mange hadde slaver hjemme, kan demokratikampen omsider forhåpentligvis lykkes også i Midtøsten. Året som kommer vil telle.

Men i Midtøsten i dag er det mange som spør seg om hvorfor så mange andre deler av verden, som Sørøst-Asia, Øst-Europa og Sør-Amerika går framover, men ikke de. Det er imidlertid langt ifra første gang at man spør seg hva det var som har gått galt. Allerede da det osmanske riket stor for fall og ble kalt «den syke mannen», forsøkte intellektuelle i regionen å finne en ny vei. Militæroffiseren Mustafa Kemal Atatürk, det moderne Tyrkias far, konkluderte at «moderniseringen» kun ville komme hvis man tok til seg en europeisk sekularisme – og dermed ble store deler av egen kultur undertrykket.

I Teheran prøvde også sjahen av Iran på 60- og 70-tallet å modernisere, industrialisere og reformere sitt land. Men felles for de såkalte «moderniseringsprosessene» i disse to ikke-arabiske landene, var at de ble påtvunget ovenfra – i motsetning til dagens protester som kommer fra grasroten, fra folkedypet. De undertrykkende regimene i Tyrkia og Iran innså nemlig aldri at de selv var blitt problemet.

Intellektuelle i Midtøsten fortsatte hele tiden å prøve å finne nye veier, selv om samfunnsdebatten i politistater som Irak, Syria og Egypt for lengst var kvelt på 80- og 90-tallet. I dag står politisk islamisme høyt i enkelte av landene, men ikke mange vet at det var i nettopp Midtøsten – og ikke i USA eller i Sør-Amerika – at selveste eksistensialismen, inspirert av filosofen Jean-Paul Sartre, sto sterkest utenfor Europa. Nye selvstendige arabiske stater var tørste etter en ny politisk identitet, og så en inspirerende modell i den franske filosofens ideer om frihet. Det ble seksdagerskrigen i 1967, der Israel regelrett knuste sine arabiske fienders styrker, som satte en sluttstrek for denne optimistiske framtidssøkingen.

Nettopp fra Israels side kan en kanskje også forvente drama i året som kommer, men ikke nødvendigvis vis-à-vis palestinerne. Israel går igjen til nyvalg i mars, og det ser ikke bra ut for den korrupsjonssiktede og stadig mer desperate statsministeren Benjamin Netanyahu. Mange israelere tør ikke engang lenger utelukke at en vil få en krig slik at Netanyahu vil kunne fremstille seg som en nasjonalhelt. I juni 1981 lå også daværende statsminister Menachem Begin fra Netanyahus Likud-parti an til å tape valget. Så sendte han jagerfly til å bombe Iraks atomreaktor utenfor Bagdad, og tre uker senere vant han valget som den nye helten.

Midtøsten har for mye intern spenning og uløste konflikter til at året som kommer vil bli rolig. I tillegg må en heller ikke glemme regionens lov nummer en: Det eneste forutsigbare i Midtøsten er at regionen forblir kronisk uforutsigbar. Og dette betyr at det allerede i morgen plutselig kan skje noe overraskende – og dramatisk – som igjen vil snu opp ned på forholdene. Men da kan en jo i det minste kanskje håpe at det likevel vil bli et riktig godt nytt år.