Verden

Krig og slappe ender

Med showdown i Washington, er det muligheter for dem som vil lage faenskap andre steder.

Bilde 1 av 2

4. november kom det, oppgjøret mange på en måte hadde ventet på i Etiopias nordlige Tigray-provins. En konflikt mellom regionale ledere og den nobelprisvinnende statsministeren Abiy Ahmed eskalerte med militærmakt.

Oppgjøret var som sagt varslet, etter at den lokale Tigray-administrasjonen i september avholdt valg, som fra føderalt hold, var blitt utsatt som følge av korona.

Men tidspunktet var ikke nødvendigvis tilfeldig.

Eskaleringen kom mens resten av verden fortsatt satt klistret til stemmeopptellingen i USA, og det etter hvert tiltagende absurde etterspillet. Da flyktninger fra Tigray begynte å ankomme nabolandet Sudan og man endelig fikk informasjon om dramaet de hadde vært igjennom, hadde president Donald Trump ennå ikke tatt innover seg at han hadde tapt presidentvalget.

Les mer: Frykter krigen i Etiopia kan ende med etnisk rensing (+)

I USA kalles månedene mellom en president er valgt til han tiltrer «lame-duck session», et begrep det ikke er så lett å oversette til norsk men som altså betyr en periode der man ikke får gjort stort. Dette gjør seg selvsagt også gjeldende i landets utenrikspolitikk. For det som fortsatt er verdens største militærmakt, med tilstedeværelse på alle andre kontinent, så kan en slik «slapp and» bety muligheter for alle andre å finne på all verdens faenskap.

Det er blant annet derfor det er viktig at den innkommende presidenten får sikkerhetsorienteringer den utgående har hatt privilegiet av.

Derfor har årets lite ordnede overgang også skapt en del bekymringer hos det internasjonale diplomatiet.

Man kan selvsagt kritisere og mislike pax americana, som en USA-ledet verdensorden kalles, men å avskaffe den over natta er en dårlig idé.

Observatører har for så vidt pekt på at store deler av Trumps periode har vært preget av at presidenten ikke har vært særlig opptatt av hva som skjer utenfor USA, og dette har alt endret den globale dynamikken.

Mens USA har isolert seg har andre aktører gått inn for å fylle vakumet, i første rekke Kina og Russland, men også land som har stått nært USA, som Saudi-Arabia.

Les mer: – Å løse denne konflikten vil være en gavepakke til Biden (+)

Det afrikanske horn er et godt eksempel på dette, i takt med at USA har mistet interessen har andre engasjert seg, ikke bare i Etiopia, men også i nabolandet Sudan. For selv om det ofte kan virke som om alt handler om USA har verden blitt mer pluralistisk, og det har også sikkerhetspolitikken.

Den lille Rødehavsstaten Djibouti, som lenge har vært militærbase for USA og Frankrike, er et godt bilde på den tiltagende rivaliseringen. Kina opprettet sin egen base her alt i 2016, og ble med det det femte landet som gjorde noe slikt, etter de to nevnte, samt Italia og Japan.

Under hele Trumps periode har Kina utvidet sitt engasjement i Djibouti, og således også landet som bruker Djibouti som havn, Etiopia. Infrastrukturen mellom havna i Djibouti og Etiopias hovedstad Addis Abeba, en toglinje og en ny motorvei, er dels bygget med kinesisk bistand og kontraktører. For Djibouti er ikke viktig i seg selv, men viktig for sin beliggenhet ved den viktige skipsleia i Rødehavet, med Jemen og Saudi-Arabia bare noen mil i luftlinje den ene veien, og store økonomier som Etiopia rett sør.

Dette gjør selvsagt Djibouti til en viktig base for krigen i Jemen.

Djibouti har også vært base for amerikanske militære operasjoner i Somalia. Russland har ikke fått sette opp base i Djibouti slik kineserne altså har, de planlegger nå økt tilstedeværelse i nabolandet Eritrea.

Les også denne: Kan Joe Biden gjenreise USAs rolle i Asia? Her er utfordringene som venter 

Konflikten i Tigray i Etiopia er altså ikke på noen måte noe som oppstod spontant, men tidspunktet for eskaleringen har nok gjort det enklere for partene å slippe unna med bruk av rå makt.

Forholdet mellom USA og Etiopia var allerede dårlig etter at Trump tilsynelatende tok Egypts side i ordskiftet over Etiopias nye prestisjeprosjekt, tusenårsdammen på den Blå Nilen. Denne konflikten er bare en av mange i regionen med potensiale for å destabilisere situasjonen ytterligere, og involverer hele tre av Afrikas giganter, Egypt, Sudan og Etiopia. Tusenårsdammen er for øvrig dels finansiert fra Kina, men det er også damprosjekt og infrastruktur nedstrøms, i både Sudan og Egypt.

På Afrikas horn og i flere av kontinentets viktigste land har altså Kina for lengst ekspandert i tomrommet etterlatt av en uengasjert amerikansk Afrikapolitikk. Også Saudi-Arabia og Gulfstatene har gjort seg mer gjeldende i samme område. For en ny administrasjon i Washington, er dette et nytt geopolitisk landskap å forholde seg til, når den slappe anda endelig er ute over nyttår.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen