Hverdagsdemokratiet

Under den såkalte flyktningkrisa for fem år siden fikk jeg på nært hold se hvordan mannen og kvinnen i gata reagerte da busslast på busslast med flyktende mennesker ankom Norge.

Svært mange av de som klarte å komme seg hit, måtte nemlig innom politiets utlendingsenhet på Tøyen. Kapasiteten der ble raskt sprengt, og en stor folkemengde oppsto på plassen utenfor. Mens barna i nabolaget samlet inn kosedyr og leker til sine jevnaldrende, bidro de voksne med mat, tid og omsorg. Den lokale rockabilly-klubben fungerte som lager, kafeer og restauranter stilte med mat, mens Nattevaktene på Tøyen ønsket folk velkommen og ga råd og veiledning.

En av de frivillige, Abrar, stilte opp nesten hver dag, uke etter uke, i tida hun hadde til rådighet mellom de to jobbene sine. I tillegg til å stille opp på dugnad i eget nabolag, samlet folk inn penger til båtflyktningene som ankom Lesvos, og til de internt fordrevne i Syria.

Ingen så ut til å tenke at det skulle være en konflikt mellom de to tiltakene, å hjelpe folk «her» og «der». Det opplevdes ikke som et ubønnhørlig enten–eller, men som et naturlig både–og.

Les også: «Det er lov å kjenne at det vrenger seg inni deg. At du har mest lyst til å skrike høyt»

Lignende folkelige initiativer oppsto mange andre steder, i Norge og i Europa. I landet der jeg selv var innvandrer i mange år, Danmark, ble om lag 150.000 mennesker for eksempel med i Venligboerne, et velkomsttiltak som på kort tid organiserte flere folk enn alle de danske politiske partiene til sammen.

Forfatteren Carsten Jensen holdt fram disse «hverdagsdemokratene» som et eksempel på at vår sivilisasjon, til tross for stadige påstander om det motsatte, ikke er et tynt ferniss over barbariet. Sivilisasjonen er tvert imot sterk som armert betong: om den skal gi etter, krever det langvarig bombardement.

Og armeringsstålet som holder det hele oppe, består av noe som er like enkelt som det er utbredt: Alminnelig anstendighet.

«Det er hverdagsdemokrater overalt», skriver Carsten Jensen i boka «Hodestuperne»: Mennesker som ikke bare påkaller demokratiet ved store høytider eller når det er valg, men som praktiserer det i sitt daglige liv. Mennesker som «lever ut fra den grunnregelen at andre mennesker skal behandles slik han eller hun selv gjerne vil bli behandlet. Hvis hun ser et annet menneske bli trengt forsvarsløst opp i et hjørne, nøyer hun seg ikke med å bli lei seg eller sint, men trer hjelpende til».

På tampen av dette formidable drittåret kunne Frps partileder Siv Jensen fornøyd slå fast at «for første gang skal kristne forfulgte prioriteres», når Norge gjør uttak av overføringsflyktninger. Av alle tingene som har vært vanskelig å ta inn over seg i 2020, var dette det vanskeligste.

Hadde noen for fem år siden sagt til meg at mitt eget land skulle komme opp med en så nedrig idé, og attpåtil få politisk flertall for den, hadde jeg ikke trodd dem.

Les også: Donald Trump forlater Det hvite hus med lavere klimagassutslipp (Dagsavisen +)

Hvordan havnet vi her, som mennesker og som samfunn? Den eneste forklaringen jeg kan komme opp med, er det vedvarende bombardementet fra det mest toneangivende landet i den vestlige verden de siste fire årene. Etter at verdens enn så lenge mektigste statsleder har normalisert høyreekstremisme, konsentrasjonsleirer for migranter og innreiseforbud for muslimer, gjør det åpenbart også noe med oss.

Men kanskje er det nok nå?

Trumpismen og dens avarter har altfor lenge fått gjemme seg bak et retorisk teppe av falsk folkelighet og engasjement nedenfra. De som vil ha færrest mulig mennesker inn i landet, og som vil sile de få som kommer etter livvssyn og tro, har fått framstå som de sinte og fortvilte, som vi alle må lytte til.

Men var det noe de siste ukene av 2020 også viste oss, så var det at opprøret, sinnet og fortvilelsen også kan komme med annen adressat og avsender. Reaksjonene på behandlingen av 18 år gamle Mustafa Hasan, og på UNEs begrunnelse om «innvandringsregulerende hensyn», viser at siste ord ikke på noen som helst måte er sagt, verken i saken til Mustafa eller i innvandringspolitikken generelt.

«Enkeltsaker kan ikke avgjøres ut fra ildsjelers engasjement», sies det gjerne. Men det er som regel enkeltsaker – og enkeltmennesker – som gjør at engasjement tennes, at opprør oppstår. Det er reaksjonen på konkret urett som gjør at grenser kan bli flyttet, og politikken bli justert.

Les også: «Å kalle dette dugnad kunne bare dem som hver måned i 2020 hevet den samme høye lønnen som før»

Akkurat som Trump har flyttet grensestolpene våre for anstendighet og rettferdighet i fire år, og tiprosentpartiet Frp har fått diktere innvandringspolitikken, kan det skapes flertall for en politikk som vektlegger menneskerettigheter og alminnelig anstendighet sterkere.

En av de få tingene som bærer bud om at 2021 kan bli et bedre år enn sin forgjenger, er det sterke engasjementet mot rasisme, for Moria-barna og for Mustafa Hasan. Arbeiderbevegelsen kan og bør, med sine lange historiske tradisjoner for solidaritet, være med på å støpe det nye fundamentet vi nå ser ta form, gjennom folkelig engasjement nedenfra.

«Hjelp ydes til alle anerkjente flyktninger uansett politisk opfatning», het det på forsida av LOs meddelelsesblad høsten 1937. Artikkelen handlet om de mange som hadde måttet flykte fra fascistene i sitt eget hjemland, og om norske arbeidsfolks plikt til å bidra i det som ble kalt «et solidaritetsspørsmål for hele arbeiderbevegelsen».

Arbeidernes Justisfond, som hadde blitt opprettet på LO-kongressen ti år før, fikk i oppgave å sørge for flyktningene som kom til Norge. Fondet gikk raskt tom for penger da flyktningstrømmene tiltok, og på LOs representantskapsmøte ble det derfor vedtatt å utgi et «justisfondmerke til innklebning i medlemsboken».

Både Arbeiderpartiet og AUF fulgte opp ved å tilslutte seg vedtaket. Arbeidsløse fikk betale halv pris. Fondets ansvarlige, Lars Evensen, skrev i oppropet at «Vi vil appellere til alle klassebevisste arbeidere om å kjøpe minst 1 merke. Alle må yde sin skjerv til flyktningshjelpen. Parolen er: Bekjemp fascismen og help dens offer!»

Fire år seinere måtte Evensen selv rømme til Sverige, der han ble ansvarlig for arbeidet med de mange tusen norske flyktningene som rømte fra nazistene. Det kan stå som en påminnelse for oss alle, om solidaritetens viktige innsikt: Du kunne vært meg, og jeg deg.

Bedre nytt år!