Du har lov å si til deg selv: Akkurat i dag orker jeg ikke klatre opp igjen på hesten, orker ikke ta imot alle slagene, rakrygget sittende i salen. I dag vil jeg bare ligge. Nede.
Det er lov å kjenne at det vrenger seg inni deg. At du har mest lyst til å skrike høyt, eller spy. Hver gang du hører om den nye normalen. Jeg vil ikke ha den, jeg vil ha det samme gamle!
Jeg vil klemme. Takler ikke mer romantisering om at avstand er den nye omsorgen.
Les også: Hva husker vi fra 2020? Dagsavisen oppsummerer nyhetsåret – selvsagt på Teams
Avstand kan aldri, hører du hva jeg sier, aldri noen gang erstatte nærhet.
Det er lov å synes at ordene er skrøpelige og oppbrukt, at de har mistet all sin kraft, enten de renner ut av Nakstad, statsminister, konge eller knekt.
Det er lov å kjenne seg trist over våren som forsvant mellom fingrene dine. Utepilsen du ikke fikk løfte den første dagen sola varmet, mens du tenkte «ah, livets små, enkle gleder».
Menneskene du skulle møtt, nye vennskap som skulle blomstret - ved siden av gamle som kanskje trengte litt vann etter vinteren.
Karantene. Rekker akkurat å møte deg sjøl i døra, før du må snu. Syke nyheter tjuefire sju. Punktert latter og en ensom bysykkel ruller gjennom øde gater.
Det er lov å kjenne seg tung over russetida du ble frarøvet, en tid du aldri får igjen.
Les også: – Jeg har sett på utviklingen, ristet på hodet og stilt meg selv spørsmålet: Hvordan er dette mulig?
Seksåringen som likevel ikke fikk gå fremst i barnetoget, is fra fryseren i eget hjem og bestemor som ventet forgjeves på en klem.
Det er lov å gråte over dem som måtte tilbringe sin siste vår alene. Måneder, uker, dager, timer, sekunder uten hudkontakt. Kinnet mot den kalde vindusruta.
Alene sammen er like fullt alene.
Det er lov å felle tårer for våren, uansett om man har åtti, åtte eller bare én igjen. Så kom den fuktige høsten, skjulte stier av sorg.
Det er lov å la tårene renne, selv om du ikke har mistet noen som står deg nær. Kjenne deg som en bølge uten hav.
Det er lov å slippe taket, la kroppen bli en tsunami av dans, selv om du kanskje ender opp som en piruett uten ballett, en tango uten to, en simpel paso doble i to fjerdedels utakt.
Du har rett til å være lei deg. Over alle lørdager og søndager som ble til hverdager, nesten uten at du merket det.
Over koffertene som aldri ble pakket så fulle av forventninger at du måtte hoppe og trampe for å få dem igjen. Alle drømmene som ble parkert på bakken. Festene som aldri fikk lov til å ta av.
Over elskere og/eller elskerinner du ikke lenger fikk lov til å elske.
Ikke alt er like smud på Skype eller Teams.
Les også: «Du kan redde et barn fra en grusom julefeiring»
Over alle begrensningene. Tida som gikk og som sakte kvelte. Sommertid. Over Oslo. Øya som forsvant i havet av smitteverntiltak. Alle refrengene du mistet og skal miste. Euforien. Dansen. Armen rundt en kjæreste, eller god venn, den andre høyt hevet mot himmelen. Rett opp. Og rett ned igjen.
Over munnbind som drepte smilene. Over regnet som falt, og snøen som aldri kom i tide. Duften av 7 slag med antibac i huset. Til og med julebrusen måtte sendes i retur i tjuetjue.
Du trenger ikke føle deg som et dårlig menneske, bare fordi du ikke orker å gå ut på balkongen og klappe til krampa tar deg. Hver bidige kveld.
Du må ikke på død og liv skyve bort egen sårhet med ordene «det er ikke synd på meg, det er andre som har det langt verre».
Det er lov å ikke tenke positivt til enhver tid. Kjenne deg som et brev uten mottaker. Frankert, men uten frakt. Du skal få være både sort og hvit. Du er oppe, du er nede. Ingen steder. Overalt.
Det er lov å innrømme at du ikke bestandig har alt under kontroll, slutte å selge inn skjelvingene dine som stilig rock´n´roll. Det er lov å miste det.
Bare slik kan du finne det igjen.
Velkommen tjuetjueen.