Kommentar

Hva skjedde med fylla og interrail, 'a?

Jeg skulle ønske jeg brukte litt mer tid og energi på å bare være nitten år.

Seks, seks, seks.

Kompisen min holder fram karakterkortet sitt. Han er litt flau og litt stolt. Så peker han utrøstelig på den eneste femmeren på arket. Han hater den femmeren.

Det er flere år siden vi gikk på videregående, men han er fortsatt forbanna på norsklæreren som ikke ga han toppkarakter. Den følelsen av nederlag har han ikke glemt, selv om han har blitt en voksen mann.

En voksen mann med en kunsterjobb, der ingen bryr seg hvilke tall han har på karakterkortet.

Les også: «Vi trenger en skole der hele barnet står i sentrum. Der vi ikke har det ikke travelt»

Forrige uke fikk de som har søkt høyere utdanning resultatet fra Samordna opptak. Opptakskravene har blitt høyere. Det er rekordmange søkere. I år er det også 3191 flere 19-åringer som har fått tilbud om studieplass, sammenligna med 2019.

Hvert år kommer historiene om suksesselevene. VG kunne fortelle om en 17-åring som hadde kommet inn på medisin. Hun hadde jobbet 70 timer i uka med skole. Jeg er veldig lykkelig, kunne hun fortelle til avisen.

Jeg savner historien om hun som gjorde det helt ok. Den kunne stått ved siden av.

Det er noe som skurrer når man publiserer karakterkortene sine på Facebook – hvis snittet er høyt. Hvor mye jobb som ligger bak en karakter, synes ikke nødvendigvis på tallet, gjør det vel? Og hva har skjedd med oss når en femmer er dårlig?

Jeg husker den grusomme følelsen av å skulle velge min egen fremtid. Jeg hadde ikke noen fasit på hvem jeg var, eller hvem jeg skulle bli. Det stresset meg. Så mye at jeg aldri tok den turen til Budapest for å finne meg selv.

Nå har jeg fast fulltidsjobb og ikke noe tid til å sitte i harems-bukser på et tog og drikke billig øl med vennene mine.

Les kommentaren: Det er ikke krise i norsk skole. Men vi bør ha høyere ambisjoner enn det

Altså. Det er jo fantastisk å komme inn på medisin, hvis det er drømmen din. Det er helt topp å jobbe fast som journalist. Men det er også helt fantastisk å være ung. Så ja, jeg angrer litt, jeg. På at jeg ikke brukte litt mer tid og energi på å bare være nitten år.

Ambisjoner er fine greier. Men du må ikke bli lege eller advokat, og du må ikke bli det med en gang. Da får du i det minste ta deg permisjon når du blir førti og dra på backpackertur. Jeg blir med.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen