I Dagsavisen mandag 20. juli skriver Sigrun Aasland i Agenda at hun ønsker seg en skole som er mindre travel, og der tida blir brukt til å følge opp elevene og videreutvikle faglige opplegg.
Hun ønsker en skole der trykket på kontroll, detaljstyring og rapportering av vage kompetansemål dempes, og lærere blir vist tillit og har tid til å skape undervisningsopplegg og tilrettelegge opplæringen for elevene.
Les kommentaren: Det er ikke krise i norsk skole. Men vi bør ha høyere ambisjoner enn det
Med dette peker hun på noe mange kjenner på, og som stadig utfordrer oss til å skape en skole vi egentlig ikke ønsker oss.
Kanskje det startet med Mønsterplanen fra 1997 da skole for seksåringer ble innført? Mange vil mene at man gikk i den tradisjonelle fellen og forvekslet kvantitet med kvalitet. Ett år mer til læring, mente noen ville føre til bedre læring.
En forskningsrapport på denne tida konkluderte med at de «yngste barna trengte en egen alderstilpasset pedagogikk, ikke tidligere skolestart».
Vel, så tok man hensyn til dette, og rigget noe man ikke hadde sett før: et første skoleår som ble en miks av barnehage og skole.
Det måtte vel bli bra?
Jeg jobbet på 90-tallet i en kommunal barneskole, og opplevde hvordan man tok det beste fra barnehagen og koblet med det beste fra skolen. Vi rigget til store rom med innredninger som minnet litt om skole og litt om barnehage. Det ble ansatt både lærer og førskolelærer i alle klasser.
Aktivitetene i klasserommene skulle preges av lek og læring, og alle skulle ha en uteskoledag i uka.
Det beste som kom ut av dette var samarbeidet som oppsto mellom lærere og førskolelærer. Førskolelærerne var mer fleksible og så verdien av frilek. Lærerne bidro med struktur og erfaring med målrettede læringsaktiviteter. Men skolekultur er en sterk kultur, og førsteklasse ble med tida mer og mer «skolsk».
Skolen var under press fra flere interessegrupper.
Les også: Stor økning av master- og doktorgrader: – Det er ikke så viktig for meg å få brukt graden min i jobb
Foreldre forventet mer skole for sine barn. Politikere begynte også å argumentere for mer læring og mindre lek. Inspirert av et internasjonalt trykk fra ulike tester, tok våre myndigheter tak, og Kunnskapsløftet 06 ble til.
Med Kunnskapsløftet i 2006 ble den alderstilpassede pedagogikken borte. Borte var den kombinerte skole- og barnehagepedagogikken. Førskolelærere ble ikke ansatt og kravet om større lokaler måtte vike til fordel for vanlige klasserom og tilhørende tradisjonell møblering for skole.
Hele reformen fra 97 var i bunn og grunn et forsøk, men ble, slik forsøk vanligvis blir, aldri skikkelig evaluert.
Så etter 20 år ledet pedagogikkprofessor Peder Haug «Program for evaluering av reform 97».
«Konklusjonen ut fra det vi vet etter 20 år, er at Reform 97 ikke har hatt noen konsekvenser for barns læring i det hele tatt», Videre mente han: «at lekende aktiviteter må sidestilles med norsk og matematikk i første klasse».
I kunnskapsløftet var det et uttalt mål at lærerne skulle få mer frihet og faglighet, sier Aasland. De skulle samtidig måles og kontrolleres mer. Frihet koblet med kontroll er et kjent virkemiddel i en målstyringstradisjon, og skoler opplevde at kontroll og rapportering bandt friheten i skolen.
Med innføringen av nasjonale prøver ble det også lagt inn et konkurranseelement i skolen som mange ambisiøse politikere og kommunale ledere brukte for å sette lærere og skoleledere under press, og rapporteringene til ledere og politiske myndigheter ville ingen ende ta.
Steinerskolene i Norge har noen løsninger på de utfordringene Aasland presenterer i sin kommentar, og vi deler gjerne.
Selv om vi også skal drive kontroll og rapportering på elevresultater, er vår godkjenning som friskole basert på en alternativ pedagogikk. Denne innebærer at vi ikke har karakterer eller eksamen, og at våre faglige og metodiske tilnærminger bygger på en muntlig tradisjon og kunstnerisk, fenomenologisk og håndverksmessig bearbeiding av fagstoffet.
Opplæringen i sentrale fag foregår i perioder og gir tid og rom for dybde og variasjon. Vi følger en langsommere progresjon tilpasset barnets natur, og tverrfaglighet er sterkt medvirkende til vår helhetlige tilnærming til fagene.
Vår pedagogikk plasserer læreren i sentrum for skolens arbeid og for det pedagogiske utviklingsarbeidet. For oss er lærerens autonomi helt sentral og de har stor frihet til å skape gode undervisningsopplegg tilpasset klassene og elevene.
Norsk offentlig skole og Steinerskolen har mange av de samme målene for opplæringen. Veien dit er imidlertid ulik for de to skoleslagene.
Les også: Ny ordning ga disse elevene ekstremt karakterfall: – Dette er uforståelig og hårreisende (+)
Den største forskjellen er vel hvordan det første skoleåret er lagt opp. På Steinerskolen er det første skoleåret preget av eventyr, sang, håndverksfag og frie aktiviteter. Derfor er leken 1.-klassingens viktigste inngangsport til ny kunnskap om verden og seg selv, til selvstendighet og kommunikasjon, nye praktiske og motoriske ferdigheter og ikke minst til sosiale spilleregler, verdier og etikk.
Mye av tida brukes ute, og barna lærer praktisk tenkning gjennom leken, og ved å delta sammen med og herme etter voksne i praktiske arbeidsprosesser. Gjennom gjentatte, varierte og nære sanseinntrykk får barna oppdage de elementære naturlovene og opparbeide tillit til egen observasjonsevne.
All språklig og matematisk begrepsutvidelse skjer gjennom praktiske aktiviteter. Gjennom enkle eventyr og fortellinger stimuleres elevenes evne til å danne egne, indre bilder.
Så, Sigrun Aasland og andre som er opptatt av skolen: «Look to Steinerskolen». Gjennom mange år har vi holdt fast på en opplæring der hele barnet står i sentrum. Der leken har stor plass de første skoleårene. Vi har det ikke travelt, men gir elevene rikelig tid til å gå i dybden, til å lære og til å utvikle seg, modnes og bli integrerte mennesker.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.