Hva er et sykehus?

«Det finnes ikke noe sånt som et samfunn. Det finnes individuelle menn og kvinner, og det finnes familier.»

Margaret Thatchers berømte utsagn har fått en slags profetisk klang den siste måneden.

Tilsynelatende har hun fått rett: Isolert bak hjemmets fire vegger sitter individene og familiene hver for seg, mens vi lytter til nyhetssendinger om gamle og syke som dør i ensomhet. Samfunnet synes å ha smuldret opp i atomer, redusert til sine grunnleggende bestanddeler.

(+) Han gikk fra soning til en verden i korona-isolasjon: – Jeg gikk ut i et stort intet

På den annen side er det lenge siden Thatchers liberalistiske trossetning har framstått så åpenbart feilaktig.

Koronakrisa fungerer som en kontrastvæske, der mye som har vært usynlig nå kommer til syne igjen. Nesten daglig får vi påminnelser om hvor avhengige vi er av hverandre, og hvilket skjebnefellesskap vi lever i.

De kloke hendene og hodene som sørger for at strømnettet fungerer, at det blir sådd og høstet, gjort reint, som sørger for at butikkhyllene fylles opp, og at infrastruktur, maskiner og utstyr fungerer som det skal, har blitt lettere å få øye på.

Vi har også blitt minnet på hvor viktig det er at det finnes mennesker som kan skape bøker, filmer og musikkopplevelser, at det finnes kritiske journalister, at staten styres på en god måte, og ikke minst: At vi har noen til å ta vare på oss når sykdom og død truer. Kort sagt har vi blitt minnet om at vi ikke bare er frie, men også avhengige.

At vi ikke bare er individer, men også samfunnsvesener.

Dette er en innsikt som har hatt varierende tilslutning opp gjennom historien. I påskeferien gikk jeg gjennom bokhylla for å finne Karl Polanyis bok «Den liberale utopi», som ble skrevet for omtrent åtti år siden.

Den handler om hvordan samfunnet i kjølvannet av den industrielle revolusjon opprettet forsvarsverk mot de frie markedskreftene, blant annet i form av arbeidervernlover, trygdeordninger, fagforeninger og et offentlig helsevesen.

Jeg fant ikke boka til Polanyi, men kom til gjengjeld over Göran Rosenbergs 17 år gamle essay «Plikten, profiten och konsten att vara människa». På sett og vis er det den triste fortsettelsen på Polanyis bok, skrevet i et samfunn der forsvarsverkene rives ned igjen.

Rosenbergs bok er en personlig historie om hvordan det var å følge svigerfaren gjennom hans siste tid på jorda.

Men det er også en politisk og filosofisk tekst, om et helsevesen der markedslogikk og profittmotiv langt på vei har erstattet pliktfølelsen som drivkraft. Rosenberg beskriver hvordan den døende svigerfaren blir pleiet av en omsorgsarbeider innleid fra et bemanningsselskap, på oppdrag for et svært lønnsomt velferdskonsern.

På den siste veistubben de deler sammen, stiller de seg noen helt grunnleggende spørsmål – som hva et sykehus egentlig er for noe.

Rosenberg går en omvei om den romerske forfatteren Cicero for å finne et svar.

Cicero mente at det som skilte oss fra dyrene, var vår evne til å føle en forpliktelse overfor andre. Alle dyr har en evne til å tenke og handle for seg selv og sin egen overlevelse, men bare mennesker kan føle forpliktelser for andre, inkludert de som skal leve videre etter vår egen død.

Denne pliktfølelsen er ikke biologisk eller medfødt, men kultiveres i et generasjonsoverskridende, menneskelig fellesskap. Plikter er kort sagt det som binder oss sammen som mennesker; det er de som får oss til å stå vakt om det som muliggjør de langsiktige forutsetningene for vår eksistens og vår frihet.

Et sykehus er en måte å organisere disse forpliktelsene på, skriver Rosenberg.

Sykehuset organiserer «den över generationer traderade, inlärda och känslomässigt anammade kunskapen om vårt djupa beroende av andra människor», og minner alle oss som er friske og sterke på at vi må se utover de sterke og friskes horisont. Et sykehus øver opp og vedlikeholder evnen til å forestille oss at også vi kan trenge omsorg en dag.

Ikke alle samfunn klarer å organisere denne kunnskapen i form av sykehus, skriver Rosenberg.

Han pekte på bekymringsfulle utviklingstrekk i sitt eget land, som da boka ble til hadde et tiår med aggressiv privatiseringspolitikk bak seg. Rosenberg mente det tydet på at samfunnet var i ferd med å glemme hvorfor vi gjør hva, og hvorfor vi gjør noe selv når det ikke er lønnsomt.

De som jobber i omsorgs- og velferdsyrkene har selvsagt ikke glemt dette.

Det som gjør at de holder ut med krevende arbeidstider, for mange lav lønn, og ofte usikre ansettelser, er nettopp følelsen av forpliktelse, og at arbeidet oppleves så meningsfullt og viktig. Desto vanskeligere er det når de ikke får gjort jobben slik de mener den bør gjøres.

Det skaper stress og en følelse av utilstrekkelighet, og har ikke minst konsekvenser for de som mottar omsorgen. Også dette er blitt synligere under den pågående koronakrisa.

40 prosent av alle rapporterte dødsfall i Stockholm har så langt skjedd på sykehjem. Mange av de som jobber der arbeider deltid, gjerne ved flere institusjoner samtidig, og en fersk kartlegging viser at hver femte ansatte er ringevikar.

Det jeg ser gjennom mine egne og min døende svigerfars øyne, skrev Rosenberg for 17 år siden, er en landsomfattende retrett fra en offentlig organisert forpliktelse.

Det er en tilbaketrekning som har skjedd under henvisning til at vi kan og må skape «mer velferd for pengene». Våre gjensidige forpliktelser er blitt framstilt som noe man kan «effektivisere og avbyråkratisere», for å låne den norske høyreregjeringens ordbruk.

Men velferdstjenestenes problem består ikke i manglende effektivitet, de består i en svakere følelse av forpliktelse – eller kanskje riktigere, en forpliktelse vi ikke lenger er i stand til å organisere i fellesskap.

Norge er heldigvis ikke USA, ei heller Sverige. Men når koronakrisa er overstått har også vi noen ting å ta tak i. Samfunnet bør vurdere lønn og status for mange yrker på nytt, har Fagforbundets leder Mette Nord påpekt. Om heltene i helsevesenet skal få mer enn applaus, trenger vi å ta en grunnleggende diskusjon om hvordan vi organiserer og finansierer våre gjensidige forpliktelser.