Flott, engasjert skyteskive

«Jeg får tilsendt nakenbilder når jeg skriver om likestilling»

Agnes Nordvik var tretten år da hun begynte å skrive meningene sine i avisen. Om likestilling og seksuell trakassering, for eksempel. Hun engasjerte.

Først var det fantastisk! Så leste hun hva fremmede på nett skrev om henne.

Barn og ungdom er til stede i den norske, offentlige debatten som aldri før. De engasjerer seg i politikk, streiker for klima, skriver kronikker som blir lest av tusenvis, debatterer på TV, engasjerer og provoserer.

På mange måter har Greta Thunberg blitt et bilde på dette. En som er 17 kan også snakke til verdenslederne. Og bli lyttet til.

Les også: Takk, mansplaining var det vi trengte nå

Sammenligner vi med den store verden, slipper barn og unge raust til. Franske Lorelou Desjardins skriver i Agenda Magasin om hvor overrasket hun ble over å se unge snakke i media da hun kom til Norge. «I Frankrike må man være 45 for å mene noe om samfunnsdebatten», skriver hun.

Det er flott at vi lever i et samfunn som åpner opp for at barn og unge selv kan ta til orde for hvordan framtida deres burde se ut. Men det er skremmende at det ikke er en selvfølge. Og hvor forbanna enkelte voksne blir.

Agnes Nordvik var fjorten da hun fikk høre at hun fortjente bli voldtatt.

De stygge og nedsettende kommentarene var til tider helt overveldende. Hun har mottatt nakenbilder fra voksne menn, som ønsker å provosere og sette henne ut.

Når de kritiserer Agnes, handler det ofte om hvordan hun ser ut, ikke det hun faktisk har skrevet om. De sier at hun ikke vet noen ting, og burde holde kjeft. La de voksne snakke, de med livserfaring og utdannelse. Som da hun fikk beskjed fra en motdebattant at vedkommende trekker seg fordi hun «bare er et barn».

I dag er Agnes 17 år. Hun skriver fortsatt debattinnlegg og engasjerer seg politisk.

På et punkt måtte hun ta kontroll over den stemmen inni seg som frykta at de hadde rett. «Nå gikk jeg for langt. Det var sikkert min feil at de ble så sinte», pleide hun å si til seg selv når det storma som verst.

Forskning fra 2019 viser at menn blir mer utsatt for netthets som går på meningene deres, mens kvinner oftere opplever kjønnet hat. De trekker seg også oftere fra samfunnsdebatten.

Når Greta Thunberg sto på talerstolen og snakket til FN, gikk ikke kritikerne hennes til angrep på argumentene hennes, men på henne. Hvordan hun så ut, hvor gammel hun var.

Det er en avsporing. Og avsporing er veldig effektivt.

Sigurd Grytten skriver i Nettavisen om hva det er med Thunberg og annen engasjert ungdom som har skapt et så voldsomt hat i mange voksne.

Han skriver: Konservative (...) reagerer på at Greta Thunberg ikke respekterer verdens ledere som autoriteter. (...) Hun er emosjonell og respekterer med det ikke denne viktige talerstolen. Hun er en uoppdragen jentunge. (..)Samfunnet går av hengslene. Skal verden styres av barn nå?

Da jeg jobbet i Aftenposten Si;D, debatt for ungdom, ble jeg ofte overrakset over hvor mange godt voksne menn det var som engasjerte seg i kommentarfeltet på tekster som trettenåringer hadde skrevet.

Det er vel og bra det – dessverre handlet ofte kommentarene om nettopp avsporinger.

De var der for å latterliggjøre og umyndiggjøre skribenten. Som for å si: «Du kan ikke komme her og fortelle meg hva som er riktig eller galt. Du er bare et barn»

Men umyndiggjøringen av unge i samfunnsdebatten stopper ikke der. For det er ikke bare hvem som snakker som provoserer, det er hva de snakker om.

Når debatten på NRK tar opp påvirkeres ansvar, for eksempel, et tema som er kjempeviktig for mange unge, ler voksne menn av det på Twitter, og kan ikke forstå hvorfor man skal bruke tida si til noe sånt.

Les også: «Dette skjønner jeg ikke, så hold kjeft»

De hever seg over det. De sporer av. De gjør det mindre viktig, de okker seg over hvorfor et tema som ikke angår dem, skal foregå på en seriøs plattform.

Ros som «så fint at du engasjerer deg!» er heller ikke det de trenger å høre. Man ville aldri sagt det til en politiker. Å utelukkende rose unge for deres engasjement, men ikke debattere med dem, er det siste vi skal gjøre.

Voksne skal kritisere barn, det er jo på den måten vi tar dem og det de er opptatt av på alvor.

Tida er inne for å akseptere at unge er en del av den offentlige debatten, og legge merke til når hersketeknikker tas i bruk for å presse dem ut. En god test er å snu det. Hva om Agnes ikke ville møte til debatt med en politiker, fordi «han er bare en gammel mann?»

Skulle tatt seg ut, hæ?