Farvel, Teigen

Innfall: Alle de fine «Da jeg møtte Jahn Teigen»-historiene. De var over alt en stund, i pressen, på sosiale medier, i radio og TV.

En fortalte på Twitter at han hadde sett Jahn Teigen på en restaurant. Der kom han plutselig ut av toalettet innhyllet i dopapir – «som en mumie».

Statsminister Erna Solberg mimret om da Teigen spilte på Høyres kommunalkonferanse i Tønsberg «for noen år siden».

«For å si det sånn, det var mange ordentlige høyrefolk jeg ikke har sett sånn før, de var oppøst av musikken og store gleder over ungdomstiden», sa Erna.

Les også: Raja kaller Jahn Teigen en nasjonalskatt

Bettan husker at hun spilte i en musikal i 1981 i Stockholm, og plutselig hørte «en veldig herlig latter» i garderoben. Da ble hun så «utrolig starstruck».

Men ingen kan ha blitt mer starstruck enn ungene på barneskolen min en høstdag på slutten av 70-tallet.

For det første: Vi gikk på en liten barneskole i en liten by langt mot nord, og var overhodet ikke vant til kjendiser. Kanskje kan jeg ha sett to purunge utgaver av Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen – jeg husker i alle fall to langhårede fyrer fra Tromsø, som sto der i snekkerbukser og sang «Bye, bye love» i gymsalen en gang.

Men så kom dagen da selveste Prima Vera kom til skolen vår. De rare fyrene med de grønne strømpebuksene på TV, med Jahn Teigen, han med «Mil etter mil» fra Grand Prix!

Jeg vet egentlig ikke hva Prima Vera gjorde på skolen vår den dagen.

Jeg kan ikke huske at de spilte en konsert eller noe. Men de kom på besøk i alle fall, og resten av den formiddagen gjorde ikke vi ungene annet enn å løpe etter Prima Vera.

Snart var de her, snart var de der. Vi etter, nesten hysteriske av begeistring. På et tidspunkt ble det rene Beatles-tilstander, ungeflokken presset Prima Vera ut og inn av dører og korridorer til de til slutt måtte søke tilflukt på lærerværelset.

Etterpå kom bestevenninna mi helt euforisk bort til meg: «Jeg TOK på armen til Tom Mathisen!»

Sett denne? Jahn Teigens liv i bilder

Men så kom det, for meg det største øyeblikket i hele barneskoletida. For der, i vinduet på lærerværelset, sto Prima Vera og vinket til oss! Og Jahn Teigen skar rare grimaser med gummifjeset sitt og gjorde ablegøyer (jeg mener han lagde noen slags fuglelyder).

Det ble vill jubel i skolegården. Lillebroren min husker ikke mye fra 70-tallet, men akkurat dette husker han også.

Etterpå ble vi utrolig misunnelige da vi fikk høre at Jahn Teigen hadde stukket innom A-klassen. De hadde musikktime, og Teigen hadde spilt piano og sunget litt for dem.

Dette agget mot A-klassen sitter fortsatt litt i.

Men likevel, kjære Jahn Teigen: Takk for alle sangene, men aller mest: Tusen takk for at du kom til en liten skole i en liten by lang mot nord en høstdag på 70-tallet, og fikk mange barn til å le.