By og Lan, hand i hand

MDG i Oslo har gjort det umulige. De har syklet på vannet.

Det har nå gått fire år siden 26.096 Oslo-boere ga sin stemme til byens miljøparti. Og med det skapte de historie. Det endret byen. Det endret landet.

Miljøpartiet De Grønne mer enn tredoblet sin oppslutning ved forrige kommunevalg og ble byens tredje største parti. 8,1 prosents oppslutning var en sensasjon, en grønn revolusjon.

De kom i en politisk vippeposisjon der de kunne diktere sine krav. Anført av den allment ukjente, men akk så fremadstormende Lan Marie Nguyen Berg tok partiet plass rundt forhandlingsbordet med Arbeiderpartiet og SV. Med imponerende myndighet forhandlet hun seg fram til to av sju byrådsposter ved siden av byrådsleder Raymond Johansen (Ap).

Partiet har ikke sett seg tilbake siden. Og når stemmene er telt i kveld, kan Bergs grønne gruppe ha doblet sin politiske makt i byen.

Det overrasker egentlig ikke. For du skal være døv for ikke å ha fanget opp praten rundt lunsjbord, over hagegjerder og i bakgårder i hovedstaden. De grønne har et utrolig moment. Fordi de snakker om det Store spørsmålet, det som fyller oss alle: Hvordan redde kloden. Eksistensielle spørsmål trumfer, dessverre for Arbeiderpartiet, mulighetene for to med gulost til alle barna i skolen.

«Det var første gang jeg sykla på vann, og det var en vidunderlig følelse. Det er ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er vann og ikke vei du kjører på. Det gjelder å utnytte motsigelsen mellom hjul og vann, samt at man for all del må stille seg totalt likegyldig til tyngdekraftas herjinger». Slik beskrev Dag Solstad det i «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» (1985).

Jeg siterte dette da jeg et par dager etter forrige kommunevalg skrev om MDGs plutselige Oslo-makt. På mange måter beskriver sitatet også MDGs fire år i byråd. «De har stormet inn i den politiske stuen uten å ha tatt av seg luen. De har pekt på vedtatte sannheter og spurt hvorfor», skrev jeg. Uanfektet av politisk tyngdekraft, uten respekt for politisk kutyme og «slik har vi alltid gjort» og «nei, vi kan ikke gå så fort fram»-holdning kastet de seg ut i sitt prosjekt. De våget å tenke stort. De våget noe så utenkelig som å drømme om et annet samfunn, en annen verden. En bilfri by? Tommel opp for de myke og svake, og ned til de mektige? De ble ledd av. Smilene har stivnet i Gyldenløves gate.

De gjorde det akkurat slik det måtte gjøres. Rett i strupen på etablissementet. To år før hadde de rødgrønne forsvunnet ut av regjering uten egentlig å ha gjort noe som helst for miljøet. Åtte år med store forventninger, men mest smålig bokføringspolitikk som resultat. Markedskreftene førte den lille, norske jolla videre nedover den strie kapitalistiske elva. Skulle det store, vonde grønne spørsmålet settes skikkelig på dagsorden før jolla nådde fossen, måtte det gjøres uten et styringspartis treghet, uten politiske foresatte som så seg blinde på helheten. De etablerte, såkalt ansvarlige, så ikke skauen for bare trær.

«Gårsdagen i Oslo-politikken signaliserte noe så svimlende som en ny tid, en ny by, et nytt Oslo. Og ganske sikkert et nytt Norge», skrev jeg. Det er ikke hver dag man som kommentator kan si det samme, men dæven det var presist. For min påstand er at MDG i Oslo og ikke minst deres æreskjelte anfører Lan Marie Berg, har vært helt instrumentelle for et nytt Norge. Bergs menn og kvinner var grønne i alle mulige betydninger av ordet. Ferske, uprøvde og urutinerte. Naiviteten var deres sterkeste våpen. Det har også provosert mange. «Grønn diktator». «Miljøsvin». «En svært farlig politiker». Slik er hun beskrevet på Facebook-siden «Ja til bilen», med 25.000 følgere, bare den siste uka. Det hun har opplevd av hets i det offentlige rom, ville i alle andre sammenhenger åpenbart vært ren mobbing. Med vekt på mobb.

De rødgrønne ligger an til gjenvalg i hovedstaden. Folk liker den nye byen sin. Det er færre biler! Fem millioner færre av dem passerer bomringen enn i 2015. 4250 p-plasser er borte. Det er blitt bedre å sykle. 60 kilometer ny sykkelvei vil i løpet av 2019 være rullet ut. Det er gitt støtte til over 40.000 nye ladepunkter for elbil. Det er 4000 flere kollektivavganger i uka å velge mellom og det er igangsatt en storstilt oppgradering av trikknettet. 87 flunka nye trikker er på vei. Parker og grøntområder er rusta opp. Klimagassutslippene er på vei ned. Lufta vi puster inn, er friskere. Og jaggu har de ikke klart å innføre kjøttfrie dager på mange av byens institusjoner. Det går på skinner.

To år etter at de grønne i Oslo tok tak, og partiet økte sine kommunestyrerepresentanter rundt om i landet fra 18 til 231, snublet partiet i terskelen til Stortinget. Den grønne bølgen stoppet brutalt opp. Det endte under sperregrensa, og bare plass til den ene grønne, Une Aina Bastholm. En framgang på 0,4 prosentpoeng var et realt nederlag. Partiet våknet brutalt opp fra drømmen om 7–8 kandidater.

Nå, etter nye to år med Oslo og Berg i grønn front, og med et betydelig større apparat rundt om i hele landet, blåser det igjen en grønn vind med storms styrke. Nylig fikk MDG ti prosent på en nasjonal måling utført for NRK og Aftenposten, og klar ny rekord for partiet. Hvis det blir resultatet mandag, er det så fall en framgang nasjonalt med nesten seks prosentpoeng. Bergens Tidende rapporterte for et par uker siden om «tidenes måling», og posisjon på vippen i vestlandsbyen. Aner vi et Oslo i miniatyr der i vest?

Og kanskje er Lan klar for å gå ut av Rådhuset, runde hjørnet, og gå eller sykle 200 meter ned Stortingsgata om to år? Der kan det vente enda større drømmer og oppgaver.