Kommentar

Armageddon eller gullalder?

Valg ut fra følelser kan være bra hvis vi lar oss styre av medfølelse og rettferdighetssans. Det er mindre bra hvis vi lar oss styre av frykt og raseri.

Jeg har nevnt det før, vi er i en brytningstid. Det går en bølge av mistillit mot etablerte autoriteter over verden. I USA har tilliten til myndighetene sunket fra 70 prosent til 16 prosent på femti år. Trump surfet inn på en bølge av mistillit til makteliten i Washington. I Paris herjer «De gule vestene», Storbritannia vil ut av EU.

Tillit er limet både i relasjoner og samfunn. Folk tar affære selv hvis de mister tilliten til myndighetene. «Den arabiske våren» begynte med fredelige demonstrasjoner mot myndighetene i Tunisia i 2010–2011. Protestene spredte seg gjennom Nord-Afrika og Midtøsten, der de utviklet seg til voldsbruk og borgerkriger. Ettervirkningene har skyllet over Europa. Hvis dette var «våren», venter vi fortsatt på sommeren.

Ifølge en MMI-måling har 70 prosent  tillit til Norske myndigheter. I min barndom var tillit og respekt for autoriteter minst 100 prosent. Prosten i Orkdal var to meter høy og ble sett opp til av alle. En fremmelig pjokk sto imidlertid ikke med lua i hånda en gang de møttes. Han (pjokken) følte naturen kalle, mens han hadde en haijn-hoijn i baijn. «Haill ti hoijn du præst, så æ fe’ pess», sa han. Den senere høyt profilerte fotballtreneren hadde tidlig sans for samhandling. Uten ball.

Nå er også en krusning av den internasjonale bølgen synlig i Norge. Ellers lavmælte pensjonister demonstrerte nylig for forhandlingsrett og mot tapt kjøpekraft. Barn skulker skolen og krever mer handling i klimapolitikken. Kommunestyret i Nedre Eiker lyttet til folkets røst, og skrotet den planlagte Buskerudbypakke 2 og tilhørende bompenger. Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB) ligger an til å bli det største partiet ved det kommende kommunevalget i Bergen. Bunadsgeriljaen, med nærmere 90.000 FB-medlemmer, har myndighetene på vikende front i nedleggelse av fødeavdelinger.

Når autoriteter svikter, vet ikke folk hva eller hvem de skal tro på og begynner å tvile på alt. Internett bidrar med en forunderlig blanding av reell kunnskap og surrealistiske utsagn fra buktalere, spiritister og halvstuderte røvere. Er det sikkert at jorda er rund? Har det vært noen månelanding? Er Holocaust en myte?

Det er ikke lett å informere de som ikke tror på noen ting.

På Starmusfestivalen i Trondheim i 2017 delte klimaekspert Katharine Hayhoe erfaringen med å gi folk mer informasjon: De som trodde på klimapanelet fra før ble styrket i sin tro, tvilerne ble styrket i sin skepsis. Jeg har bestemt meg, ikke forvirr meg med fakta.

De forskjellige uttrykkene for mistillit her hjemme handler selvsagt først og fremst om spesifikke saker. Men kan det tenkes at de også er tidlige tegn på at vi er i ferd med å bli revet med i den internasjonale protestflommen som ryster etablerte autoriteter?

Når verken myndigheter eller sosiale media gir oss et troverdig fundament for våre valg, velger vi ut fra følelser. På godt og vondt. Det er bra hvis vi lar oss styre av medfølelse og rettferdighetssans. Det er mindre bra hvis vi lar oss styre av frykt og raseri.

Det er ikke bra at voksne beskriver en framtid som skremmer barn. Det er ikke bra at politikere lar ulikheter utvikle seg til folk blir rasende og mobiliserer til kamp for økonomisk rettferdighet.

Kanskje er brytningen vi ser en vårløsning, jeg ser ikke bort fra det. Etter oss kommer neppe syndfloden (selv om det er tradisjon for å mene akkurat det) men en sommer. Et varmere samfunn.

Alt i universet eksisterer i en skjør balanse mellom krefter som samler og krefter som sprer. Vi trenger autoriteter som samler, som vi kan overlate hunden vår til om så er. Tillit må vinnes, den kan ikke kreves.

Alle er vi mini-autoriteter, alt vi sier og gjør har konsekvenser. Av og til må vi heve blikket og tenke etter hva slags fremtidig samfunn vi ønsker, i ærbødig respekt for at det er sterkere krefter i universet enn våre, og at vi ikke kan vedta framtida.

Dagens debatt viser at vi har betydelig forbedringspotensial med tanke på å godta det vi ikke kan endre, mot til å endre det vi kan, og visdom til å se forskjellen. Jeg er likevel optimist. Jeg tror vi samler oss når det riktig gjelder. Vi har overlevd alt, også klimaendringer, takket være vår tilpasningsevne. Det vil vi fortsatt.

Med ett mulig forbehold: Det blir ikke trivielt å tilpasse seg en fremtid i sameksistens med kunstig intelligens. Vi har selv sluppet den løs. I løpet av det neste tiåret kan den ha fjernet en tredel av dagens jobber, noen tiår senere nesten alle, og den kan øke ulikhetene i samfunnet. Når den overgår oss i å lage nye roboter, kan det være for sent. Da kan vi bli overflødige, vår tid i rampelyset kan være over. Armageddon.

Men ennå har vi kontroll. Hvis vi står samlet, er det ikke for sent å styre unna farene og i stedet utvikle mulighetene. Framtida kan bli som det gamle Atens gullalder: Arbeid for alle kan bli ingen i arbeid, mens slaver/roboter gjør jobbene. Lamme går, døve hører og blinde ser. Virtuelle mennesker tilbyr oss selskap når vi er ensomme.

Og vi kan leve så lenge vi vil.

Framtida har aldri vært mer spennende.

Mer fra Dagsavisen