Det står litt dårlig til i verden for tida. Særlig med den vestlige verdensordenen som vokste fram etter andre verdenskrig.
Det er bare en uke siden Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ble utsatt for et diplomatisk bakholdsangrep under sitt besøk i Det hvite hus. I løpet av den uka har president Donald Trump kuttet all militær bistand og etterretningsdeling med Ukraina. Trump kunne ikke gitt Vladimir Putin en bedre gave om han så hadde tilgang på den private ønskelista hans.
Jobben til en journalist er å stikke hodet ut av vinduet og sjekke hvem som lyver.
I løpet av uka har Trump også trappet opp sin handelskrig, inkludert mot land som inntil svært nylig var blant USAs nærmeste allierte og handelspartnere. I sin tale til kongressen på tirsdag sa han at USA ville få kontroll over Grønland «på en eller annen måte». Samtidig har Trump truet med å deportere eller fengsle studenter som demonstrerer, og å kutte finansieringen til universiteter som lar dem demonstrere. Jommen sa jeg ytringsfrihet. Noen av Trumps republikanske støttespillere i senatet har sågar allerede begynt å drodle om å gi ham en grunnlovsstridig tredje presidentperiode. Det er bare en måte å beskrive dette på: Fascisme på frammarsj.
Likevel er det ikke det inntrykket man sitter igjen med når man leser norske kommentatorer og følger med i norske medier. For selv om mediene gjerne mener seg nøytrale, så er de påfallende selektive i når de bruker «nøytralt språk» og når de ikke gjør det.
Når Trumps nære støttespillere, som Elon Musk og Steve Bannon, lefler med nazihilsener blir det beskrevet i norske aviser som «rare», «obskure» eller i beste fall «kontroversielle» «håndbevegelser». Samtidig har avisene ikke noe problem med å omtale Musk med positive ladede ord som «sløserijeger», samtidig som han kutter livsviktig nødhjelp til det globale sør og beriker seg selv på offentlige kontrakter.
Les også: Oslo Arbeiderparti sto med historien i hendene. Men sølte bort sjansen
Det er provoserende. Særlig fordi medienes oppførsel er så totalt frakoblet deres selvbilde. Når det er nedskjæringer i mediebransjen får vi høre opp og ned om hvor viktige mediene er for å bevare demokratiet og rettsstaten og verdiene våre. Men når de verdiene er truet, feiler mediene totalt.
Det virker som om de fleste norske redaktører og journalistene tror fascister bare er én av mange grupper som deltar på lik linje i et demokratisk samfunn. Til tross for at de vil brenne hele systemet vårt til grunnen. Vi ser det både på hvordan autoritære holdninger får masse spalteplass, men også på hvordan det overlates til andre debattanter å ta til motmæle. Mediene nekter å ha egne verdier og å stå for dem.
Samtidig virker de å tro at det ikke kan skje her. En norsk avisleder kan kanskje tsk-tske litt om fremvoksende autoritære strømninger i USA, men det blir stående ved siden av kosete portrettintervjuer med folk som representerer de samme strømningene her hjemme. Halen settes aldri på grisen.
Les også: Før jeg rakk å si «woke» hadde Facebook-høyre rykket ut og malt fanden på veggen
Særlig frustrert blir jeg av norske mediers tilsynelatende ukuelige tro på at å slippe noen til er det samme som å sette søkelys på dem. Det er ikke det. Man bør analysere, skrive om og advare mot autoritære krefter. Men ikke gi dem et mikrofonstativ.
Merkelig nok har mediene aldri et problem med denne øvelsen når det gjelder å omtale ytterliggående islamister. Disse blir omtalt, analysert og fordømt uten at man slipper dem til for å spre propagandaen sin. Ingen norske debattredaktører ville kontakt dem for å få en kronikk. Men slik behandling gis jevnlig til aktører på ytterste, autoritære høyreside.
Samtidig slår nettavisenes klikkjag beina ut under evnen til å si noe viktig. En bekjent av meg, som tidvis jobber med språk og medier, sier ofte at mediene bør «spare de største ordene til de største anledningene». Våre aviser gjør det motsatte. Alt er nakenSJOKK og realitySKANDALE og kjendisKATASTROFE.
Les også: Det er nesten umulig å tenke tanken fullt ut: Donald Trumps USA står med Russland, mot Ukraina
Mens deltakere i et voldelig forsøk på statskupp bare omtales som «demonstranter».
Jeg tror noe kan tilskrives demografien hos redaktører og kommentatorer. Det er et vesentlig segment av skravleklassen som tilhører Berlinmurgenerasjonen, og det virker som om disse mer eller mindre ubevisst tror det er en naturlov at ting blir bedre. De har sett årevis av fremgang, med mer demokrati og flere rettigheter for minoriteter, uten å helt ta inn over seg hvor mye kamp som var nødvendig for den fremgangen.
Medienes jobb er å opplyse oss. Det inkluderer å opplyse oss om eksistensielle trusler mot vårt levesett og våre verdier. Det heter seg at dersom én part sier at det regner, og den andre parten sier at det er sol, så er ikke journalistens jobb å sitere begge. Jobben er å stikke hodet ut av vinduet og sjekke hvem som lyver.
Vel. Det er storm nå. Det er på tide at den norske mediedekningen begynner å gjenspeile det.
