Når du leser dette, er Donald Trump diktator for en dag. Det blir en rivstart på fire nye år i Det hvite hus. Ingen andre får skinne denne dagen.
I morgen er det derimot fritt fram for regjeringsmedlemmene og de andre toppene i den føderale administrasjonen. Blant de førstnevnte er det et dusin dollarmilliardærer som tidligere ble kalt kapitalistkompanjonger (crony capitalists), men som nå har fått merkelappen oligarker. Utgående president Joe Biden autoriserte det begrepet i sin avskjedstale. Forskjellen er at kompanjonger sitter på utsiden av styringsverket, mens oligarker har orkesterplass på innsiden. Men alle kan vegetere på statsmakten.
I Trumps øyne er myk makt et tegn på svakhet. Han foretrekker maskulin styrke.
Mange styrtrike amerikanere har dratt på pilegrimsferd til Mar-a-Lago vel vitende om at reglene er endret og at det gjelder å få en fot innenfor. Den største munken er Elon Musk, klodens rikeste, med en netto formue på over 400 milliarder dollar, ikke langt unna et norsk BNP. Trump har gitt ham en hovedrolle i slankingen og effektiviseringen av administrasjonen. Musk møter politikk- og teknologiledere her og der, roter rundt i andre lands politikk, og oppfører seg som en slags libero i det nye teamet. Verdens nest rikeste – Jeff Bezos (Amazon) og Mark Zuckerberg (Facebook) – er også med på toget. Under presidentinnsettelsen er sistnevnte vert for en egen mottakelse for rike donorer. En annen riking – Scott Bessent – blir finansminister og dermed oligark så god som noen.
Observatører som interesserer seg for slikt, har lenge sett det komme. USA produserer styrtrike individer i raskt tempo som skaffer seg fordeler gjennom rundelige bidrag til kandidater og partier. Det demokratiske lederskapet har vært med på galeien. Da Biden pekte på faremomentene i sin avskjedstale, kom det derfor sarkastiske kommentarer fra progressive demokrater. Det nye måtte være at fenomenet slår ut i full blomst under Trump.
Vi er vant til å høre om russiske og ukrainske oligarker som beriker seg på andres bekostning via statsapparatet. Amerikanske oligarker er neppe så annerledes. De sikrer seg regulatoriske og rettslige fordeler i en selvforsterkende syklus hvor økonomisk ulikhet forsterker den politiske ulikheten, som i sin tur gjør de aller rikeste enda rikere og de økonomiske gapene enda større. Dette er individer som ikke har noen demokratisk legitimitet.
Les også: Nå kommer han, skriver Lars West Johnsen
Så hva betyr frie valg i et slikt system? Oligarki betyr fåmannsvelde, og oligarkene bruker makta til å sikre seg flertall ved valg. De har penger til det, kontrollerer en stor del av informasjonsstrømmene, og reduserer den demokratiske verdien ved valgene. Ordet «frie» i frie valg faller bort. Ansvaret ligger både på de folkevalgte og på oligarkene, som driver et kynisk spill hvor velgerne reduseres til handelsvare og respekten for dem som er langt nede på rangstigen forsvinner. I valgkampen ble Trump-supporterne karakterisert som søppel av sittende president Biden, og under valgkampen i 2016 snakket Hillary Clinton nedlatende om de sørgelige og beklagelsesverdige («the deplorables»). Var det tilfeldigheter, noe som glapp ut av munnen på dem i et ubetenksomt øyeblikk, eller mente de hva de sa? Svaret er ikke åpenbart.
De ekstreme ulikhetene ligger til grunn for det meste. I 2024 var den økonomiske veksten i USA nesten 3 prosent. Godt for landet, sa mange, som fant det underlig at den sittende administrasjonen ikke fikk mer ut av det på meningsmålingene. Men mange lønnsmottakere sa at de ikke hadde merket noe til veksten. Ikke så underlig, når det kom til stykket, for begge sider hadde formodentlig rett. Det meste av veksten, om ikke alt, havnet i lomma på folk som hadde mye fra før.
Les også: Vi må ikke venne oss til krigsforberedelser, folkemord, klimakatastrofer og Trump
Penger preger også Trumps utenrikspolitiske tenkning. Han har bedt de europeiske landene ta regninga for det amerikanske styrenærværet og mer enn doble forsvarsbudsjettene sine. Hvis ikke kan USA trekke seg ut og spare penger på den måten. Tilsvarende i Asia, men Japan, Australia og Sør-Korea blir annerledes behandlet så lenge hovedfienden er Kina. I begge tilfelle måles de nødvendige forandringene i penger.
Trumps proteksjonistiske økonomiske politikk er godt kjent. Tiltak for å bringe balanse i utenrikshandelen sitter løst, med økte tollsatser fra dag én. Trump tenker i nullsum baner: Der andre taper vinner USA. Frihandel til fordel for alle parter er anatema, bannlyst fra Trumps verdenssyn. Tidligere het det at frihandel var essensielt for å opprettholde det internasjonale hegemoniet. Adgang til det store amerikanske markedet var en stor sukkerbit. Men USA har nå kastet dette kortet og spilt det i hendene på kineserne, som bruker det aktivt.
Det amerikanske statsbudsjettet er både stort og lite. Det er stort for alt som har med sikkerhet å gjøre. Forsvarsbudsjettet er større enn de ni neste største landenes budsjetter til sammen. Men når lovpålagte oppgaver, offentlige innkjøp fra privat sektor og renten på utenlandsgjelda er lagt til, er det nesten ingenting igjen. I den forstand er staten liten. Mulighetene for å fremme amerikanske interesser ved økonomiske bidrag, der det kan utgjøre en forskjell, er marginale. Motsatsen er Kina, hvor den store staten gjør utstrakt bruk også av økonomiske virkemidler.
Les også: Trenger Donald Trump lenger å si «So help me God»?
I den amerikanske verktøykassa var det lenge plass til «myk makt» – å få andre til å ønske seg det man er ute etter, ved å spille på det gode – men det er nå like uaktuelt som frihandel. I Trumps øyne er myk makt et tegn på svakhet. Han foretrekker maskulin styrke.
Da står den økonomiske og militære tvangsmakten igjen. Trump vil utnytte førstnevnte – sanksjoner, tariffer, eksport- og importforbud – for alt den er verdt. Den militære makten kan han rasle med for å få mindre stater til å føye seg, men den skal helst ikke brukes i krig. Trump vil trekke USA ut av kriger der landet er involvert og unngå å bli trukket inn i nye. For ham er Syria et stort rot hvor amerikanske soldater ikke har noe å gjøre, det var han som fikk Netanyahu til å ta kravet om våpenhvile i Gaza på alvor, og i Ukraina vil han ha slutt på kamphandlingene. Det er et økonomisk aspekt ved dette også, for kriger koster.
Karl Marx sa at den mest effektive makten er den strukturelle som virker uten å bli brukt. Det er slik Trump tenker om militærmakten, og dette er en stor oppside ved den nygamle presidenten. Særlig hvis vi sammenligner med den avtroppende, som engasjerte seg militært nær sagt overalt hvor anledningen bød seg.