Kommentar

Nå kommer han

Donald Trump er tilbake som verdens mektigste mann. Med krav om den sterkestes rett.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Jeg føler at verden står på vippen nå, altså».

Kommentaren falt fra en kollega nylig. Jeg bare overhørte en samtale. Men den rå nerven av uro var så typisk at jeg ikke klarte å glemme den. Hjertesukket til den unge kvinnen deles av så mange.

I dag blir Donald Trump USAs president. For andre gang. Det var uvirkelig sist at en klovnete ikke-politiker, en TV-stjerne og forretningsmann kunne bli leder for verdens største økonomi, sterkeste militærvesen og viktigste demokrati. Det er om mulig enda mer uvirkelig nå. Nå som han har vinden i ryggen.

Jeg husker hvordan vi sist han var på vei inn i Det hvite hus, huket oss sammen og gjorde klart for sammenstøtet. For krasjlandingen.

Verken amerikanske presidenter eller milliardærer er som de var

Hvem kan glemme hans første, rystende tale? Der presidenter før har samlet folket og understreket alt amerikanerne har felles, løftet fram landets uendelighet av ressurser og muligheter, med taler skrevet av imperiets beste ordsmeder, valgte Trump en annen strategi. En annen historiefortelling.

Han svartmalte alt. Det er jo en tilnærming vi nå i dag, åtte år senere, ser at er blitt gangbar politisk retorikk selv i det moderate Norge. Der en høyreside overgår hverandre i beskrivelser av hvor kjørt på ræva, beklager uttrykket, landets næringsliv er blitt av sosialistregjeringen, av hvordan en hel nasjon er styrt rett i grøfta, rammet av den mest alvorlige i-landsdiagnosen tenkelig: Vi er blitt for rike. Denne forakten for det bestående åpnet Trump for.

Donald Trump sykemeldte en hel nasjon. USA var blir utnyttet av andre stater. Jobbene var stjålet. Våpen og kriminalitet hadde skapt «carnage», blodbad i gatene. Han viste vei for hvordan USA skulle bli rikt igjen – selv om USA allerede var verdens rikeste land. Igjen bli en vinner − selv om USAs posisjon som verdens mektigste nasjon i realiteten ikke var truet.

Les også: Vi må ikke venne oss til krig, folkemord, klimakatastrofer og Trump, skriver Linn Stalsberg

Alle fakta, all statistikk, all fornuft ga grunnlag for en helt annen historie. Det gjaldt i Washington i 2017 og det gjelder for Norge i 2025. Trump tok over et USA med høy vekst, lav arbeidsledighet og mindre kriminalitet enn på tiår. Sykemeldingen var en konstruksjon. Likevel lovet Trump medisin. Masse medisin. Jobber skulle skapes. Veier skulle bygges. Alt skulle forandres. Og den politiske kulturen i Washington, som hadde ødelagt USA, skulle brytes ned. For Amerikas beste.

Etter fire år kikket vi opp igjen, og kunne hytte med neven over å se flyet hans ta av fra Washington med kurs for Florida, golf og evig pensjonisttilværelse. Uforutsigbarheten, usikkerheten over hva han kunne finne på, slapp ikke taket før flyet var forsvunnet ut av TV-kameraenes rekkevidde. Noe vondt, forvirrende og skummelt var over. Den gode viljen og fornuften hadde vunnet kampen mot hatet, splittelsen og egoismen. En eksistensiell trussel mot demokratiet var avverget. Trodde vi. Men Trumps alien hadde tatt bolig i tidsånden.

Nå er han altså tilbake. «Det gikk jo bra sist». «Man må ikke ta ham så bokstavelig». Varianter av dette hører man gjerne fra ulike hold. Men der Trump fra 2017 var en blindgjenger, der sprengkraften forsvant i møte med massive motkrefter og aktiv motstand selv fra hans nærmeste, er han nå et høyeksplosivt våpen i hendene på krefter med en svært tydelig dagsorden og plan. Og han møter ingen motstand fra noe hold, alle er ombord på Trump-toget. Ikke lenger et sært utskudd, en raritet, men faktisk leder for en ny ideologi.

Nå skal frøene Trump sådde i 2017, høstes som moden frukt i en verden der woke har dødd og alle liberale idealer, kjempet fram av arbeidsfolk og demokratienes soldater, bryskt er skjøvet til side til fordel de mektige og rike, sterke og beste, og med de suverene enerne på sokkel høyt hevet. Verdens rikeste menn står klare for å ta imot avlingen. Når Trump sverges inn som USAs nye president på mandag, sitter USAs tre rikeste menn ringside i Washington, lattermilde på vei mot bank, børs og framtid med enda færre reguleringer og hindre for deres kapitalisme: Elon Musk. Jeff Bezos. Mark Zuckerberg.

Les også: Om boblen sprekker, mister Elon Musk både penger og makt, skriver Anders Bjartnes

Tre menn som illustrerer hvor tøylesløs kapitalisme tar oss. Musk med sin bruk av X for å blande seg inn og aktivt påvirke politikken i Europa – og USA som del av Trumps regjering – for å skape uro. Meget mulig kjøper han også opp kinesiske TikToks virksomhet i USA. Samtidig har han og Amazon-eieren Bezos begynt et romfartskappløp. De bruker mer ressurser på å leite etter løsninger eller liv der ute enn på å redde den kloden vi har. Og Zuckerberg? Ja, han vil ta vekk alle ytringsfrihetsbegrensninger på Facebook, med alt det medfører av uregulert dritt, samtidig som han etterlyser mer «maskulin energi» hos amerikanske selskaper.

Mer macho, mer aggro og føkk Tellus. Det er litt av en cocktail disse byr på. Og Trumps nye forsvarsminister Pete Hegseth fortalte i Senatet denne uka at han ville få tilbake krigermentaliteten i Pentagon, det amerikanske forsvarsdepartementet. Dette lover jo godt når det kommer fra toppen av USA. Fra det som skulle være våre folk.

Det er mye å kritisere Amerika for i etterkrigstida, men det har likevel vært det beste vi har. I hvert fall jeg har hatt følelsen av å være i trygge, stabile hender, styrt av humanisme og rasjonalitet. Med FNs credo om at alle stater er suverene og likestilte, som ufravikelig og respektert premiss. På Trumps vakt settes FN til side, arven etter en ekstremt blodig verdenskrig, erstattes igjen av stormaktens rett til å ta for seg. Krigen mot fascismen og diktaturene kostet titalls millioner liv å vinne, og nå er i det minste noen av de samme ideene på vei tilbake, inn i Det hvite hus.

Presidentene har vært verdige, kloke kapasiteter og forbilder med erfaring, kunnskap og talegaver. Det var liten vil om deres vilje til å gjøre godt for sine, men også verden, og for hvem de var på jobb − selv om valg av kurs kan diskuteres. Kennedy og Bush senior var begge veteraner fra andre verdenskrig. De forsto prisen. Reagan loste verden inn i dyp fred etter 40 års kald krig. Hvem kjemper Trump for?

13 milliardærer er funnet lette nok til å få plass i Trumps nye Team America. Verken amerikanske presidenter eller milliardærer er som de var. Hvor ble det av filantropene og mesenene? Carnegie, Rockefeller og Gates. Deres virksomhet var avgrenset gjennom verdens strengeste reguleringer og antitrust-lovgivning. Nå sitter en ny generasjon kapitalister i regjering med ansvar for egen honningkrukke. Det er ikke rart man kjenner på at det står og vipper.

Husker du uttrykket «en annen verden er mulig», den radikale drømmen om en mer rettferdig orden? Ja, en annen verden var mulig. Men det ble ikke den vi trodde.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen