Diagnosen er hipp hurra, sa Per.
Jeg tenker alltid på min gamle venn Per i jula. Etter et langt liv i journalistikken, er Per Fugelli fortsatt det klokeste, mest fascinerende menneske jeg har møtt. Og etter et illevarslende 2024, må jeg innrømme at jeg savner han mer enn noen gang.
Jeg lurer virkelig på hva han hadde sagt om Norge på vei inn i 2025 med Fremskrittspartiet i lokal tet, med Donald Trump som internasjonal fanebærer for radikal idioti. Om et Norge der vi har gjort klaging og sutring til folkesport, og ydmykhet og takknemlighet til obskure fremmedord.
I 2012 møtte jeg opp på Ullevål sykehus for å intervjue den kreftsyke samfunnsmedisineren. Det hadde bare gått dager etter operasjonen der de hadde knekt til side ribbeina hans og operert to svulster ut av lungen. Per var like blid, like standhaftig. Hvordan er det å være på sykehus, spurte jeg. Kanskje for å la han klage fra seg litt.
Bygg motstandskraft mot kreftene som rår
«Mmm! For en sosialmedisiner som alltid har vært forelska i velferdsstaten, er det nesten sånn at man får tårer i øynene av å gå i gangene her. Og dere − bortskjemte, unge gangstere − dere tenker ikke på det, men jeg går her hver dag, og om natta av og til, og synger inni meg: «Ja, vi elsker dette landet».
Per Fugelli, fellesskapets fastlege, ble verdensberømt i Norge for ordene «bry deg om flokken din». Viktigheten av denne tilsynelatende banale oppfordringen er bare blitt tydeligere for meg det siste året.

I dag er det julaften. Vi skal feire lyset, håpet og gleden, og alt det der. Det er en dag for å kjenne på kjærlighet til dine nærmeste. Men året som snart ligger bak oss, og tida vi lever i, fordrer mer av oss enn å ta vare på kjernefamilien.
Mange føler kanskje på større avmakt enn før, på at kreftene som virker der ute og i vårt eget samfunn er noe uimotståelig som bare skjer. Med egoisme og rasisme på frammarsj, og demokratiet på defensiven, er det bare naturlig å kjenne på uro og oppgitthet. Vi lever i uoversiktlige tider.
Hvis du kjenner deg igjen, har jeg gode nyheter! Menneskeheten har alltid gått framover. De gode kreftene vinner til slutt. Men motkreftene er sterke nå, som de har vært før. Nå har vi i Vesten lenge vært bortskjemt med å stå på toppen av fjellene. Der er livet lett. Nå er vi på vei ned i dalen. Der er det mer krevende å være menneske. Men vi kan gjøre noe med det.
Det hver og en av oss kan gjøre noe med, er å bry seg. Dyrke lyset og alle de tingene som forener oss. Være gode. Utvid flokken din, ta ikke bare vare på familien. Inkluder ikke bare venner og omgangskrets. Men også kollegaene dine. Og naboene. Du kan til og spenne opp passeren og slå en ring rundt gata di og nabolaget, idrettslaget, bridgeklubben og kafeen, bydelen, byen, og kommunen.
Bruk mer tid på fellesskapet. Bygg motstandskraft mot kreftene som rår. Vær bevisst på din egen makt som menneske. Husk at det du gjør har betydning.
I boka «Human kind − A hopeful history» skriver Rutger Bregman: «Denne boka handler om en radikal idé». En tanke som har kraft til å starte en revolusjon og snu samfunn på hodet. Fryktet av ledere, underslått av religioner og ideologier. Hva er så dette radikale perspektivet? Dette så grunnleggende trekket ved mennesket at det fort overses og tas for gitt? Jo, at folk flest, innerst inne, er ganske gode.
Og dette er ikke bare et naivt ønske fra Bregman om å se glasset som halvfullt i en røff tid, men blikket hans understøttes av fakta, av historien og vitenskapen. Når ting har vært som verst, har vi vært best.
Per, en stjerne i fornuftens tjeneste, visste å sortere, og hans ord fra 2012 er enda mer presise i dag, midt i kakofonien av norsk, stigende forventningers misnøye: «Istedenfor å synge takkesalmer, så klager vi og lager spetakkel om bitte små ting. Selvfølgelig skjer det feil, vi er ikke i himmelen, for faen. Men vi er på øverste hylle i verden, og likevel, hver gang vi ser en himmelflekk, så hyler vi».
Jeg savner Pers tindrende klare klokskap. Jeg savner stemmene til folk som har levd en stund (i vår kultur som ellers er så hysterisk opptatt av ungdommelighet, av de med aller minst kunnskap og dybdesyn), mennesker med erfaring som kan gripe tak i oss, riste litt i oss og vekke oss. De som kan minne oss på hvor eventyrlig heldige vi er, de aller, aller fleste av oss i dette landet. Noen som målbærer perspektivene.
«Vi er i utrolig gode hender. Og det som er skummelt med den rådende mediedramaturgien, er at vi bygger dem ned. Det er farlig», sa Per. Han snakket spesifikt om helsevesenet, men beskrivelsen gjelder for samfunnet vårt generelt.
Jeg kan også ta meg i å savne svensken Hans Rosling som på sitt unike, pedagogiske vis kunne se rett i kamera og forsikre oss om at verden går framover. Om at verden ikke er så ille som man kan tro. Den nå avdøde samfunnsforskeren skrev i sin siste bok «Factfulness» om hvorfor verden misforstås som verre enn den virkelig er, hvordan faktaene forsvinner i ord og forutinntatthet.

Han skrev om menneskets nedarvede, men også livreddende anlegg for dramatikk: «Men vi må lære å kontrollere dramainntaket vårt, ellers vil appetitten for det dramatiske gå for langt og hindre oss i å se verden slik den er». Det er mitt juleønske, at vi alle tar ned volumet. For når noen manglende bøker i bokhandelen blir omtalt av VG som «Gavekaos» i krigstyper, og nestleder i Arbeiderpartiet Tonje Brenna velger å omtale seg selv som en «julehore», har vi nærmest resignert som språksamfunn.
Jeg lovte i ingressen noen ord om Per og Hans. Jeg skal avslutte med noen ord om Franz. Før vi skal lese evangeliet etter Per.
Ingen konflikt i menneskets historie forteller mer om kampen mellom godt og ondt, og de små menneskene som sto midt i den, enn andre verdenskrig. I desember 1943, mens krigens utfall fortsatt vaklet, var den amerikanske kapteinen Charles Brown på tokt over Bremen. Bombeflyet hans var blitt skutt i filler, en av mannskapet var drept og flere skadet.
Da den tyske jagerflypiloten Franz Stigler nærmet seg for å fullføre jobben så han i hvilken elendig, hjelpeløs forfatning den amerikanske besetningen var. Istedenfor å skyte ned fienden, løftet han hånden og gjorde en militær hilsen, og fløy vekk. Selv om slik omsorg for fienden ville betydd dødsstraff hvis det ble avslørt. I 1990 møttes de to pilotene og forble venner ut livet.
Folk flest er ikke bare anstendige, men gode. Gitt muligheten. Glem ikke det.
Fryd deg, nordmann. Ikke bare er menneskene bedre enn du tror, du lever også i verdens beste land. Kanskje gjennom alle tider. Likevel er inntrykket at vi nærmest vi lever i et konkursbo. Slik lyder Pers ord:
«Hver eneste morgen bør vi synge gledessalmer til vår herre, til Gerhardsen, til oljen i Nordsjøen. Vi er avsindig heldige i dette landet. Og hver jævla dag burde vi prise oss lykkelige over at vi har et land å overføre til barna og barnebarna våre som er så løfterikt, så trygt, rettferdig og trivelig å bo i».
«Dette føler jeg at det er utrolig viktig å få satt to streker under: Diagnosen på Norge er hipp hurra».
God jul.
Les også: Det blir ikke jul uten Jussis blues
Les også: Saken er ribbe!