Dette skråblikket ble publisert første gang i 2020. Noen linjer om Senterpartiets fremgang er endret i den nye versjonen.
Der jeg kommer fra, ytterst på Vestlandet, har vi alltid spist ribbe på julaften. Nyttårsaften også.
Skal det være, så skal det være. Det kom som en overraskelse, et sjokk som det heter i pressen, å reise ut og oppdage at ribbe mange steder var noe helt annet.
For å forklare hva vi har spist, kan det for mange best oversettes til «pinnekjøtt». Dette er et navn som har dukket opp fordi kjøttet ofte dampes på bjørkepinner, selv om det går fint på metallrist. «Rustfritt stålkjøtt» høres imidlertid ikke like delikat ut. Eller er det kanskje fordi mange av stykkene ser ut som pinner? Det kan man få til med svineribbe også. Spareribber heter det da.
Pinnekjøttsmaken har også vært brukt på potetchips. Den brer om seg.
Mer saklig informasjon om fenomenet kan vi hente på Wikipedia. Som under «pinnekjøtt» får med at retten også er omtalt som tørket ribbe av sau, og i tillegg går under navn som juleribbe, ribbesteik, smaleribbe, fåreribbe, damparibbe eller saueribbe – og her kommer det: Ribbe! Det er dette som ER ribbe. Å komme her på Østlandet og se at ribbe med den største selvfølgelighet bare er noe svineri er litt for drøyt.
Vi husker Sylvi Listhaugs nasjonale formaning om at vi her i Norge spiser svin, drikker sprit og slafser snus (sitert fritt etter hukommelsen). Jeg hadde forventet mer fra en vestlending. Som forsøksvis politisk kommentator forsøkte jeg en gang å formulere noe om hva julematen fortalte oss om Senterpartiets framvekst, men dette er liksom ikke like aktuelt lenger. I de mest entusiastiske Senterparti-strøkene spiser de kanskje ulveribbe for alt jeg vet.
Kystfolket må kjempe for seg selv. Jeg forsøker noen ganger å fortelle om sursteik. Oksesteik som legges i surmelk i minst ei uke, før den tas opp og tilberedes. Dette blir tolerert, fordi alle tror det er en spøk. Nå er det en leser som etterlyser lesestoff om røkt kolje. Denne gode retten med hvit saus hadde vi til middag hver uke i guttedagene. Den ble også tilbudt i frysedisken i de påfølgende kollektivårene, men er på menyene nå erstattet av sushi med hvit dressing.
Jeg understreker at jeg ikke er fundamentalist i matfatet, sånn som visse andre.
Jeg skal ikke engang fortelle hva trøndere sier hvis man hiver en brokkolikvast opp i sodden deres. Det egner seg ikke på trykk. Det blir omtrent det samme som de mest sofistikerte som har vært på temareise til Roma synes om fløte i carbonarasausen. Kom med mer, sier jeg, om både brokkoli og fløte. Bare ikke til ribbe. Der skal det være kålrabistappe. Ikke kall det kålrot! Og ertestuing. Ikke kall det ertepuré!
Les også: Det blir ikke jul uten Jussis blues