Kommentar

Det blir ikke jul uten Jussis blues

Jeg elsker at Jussi Björling, dritings og på infarktets rand, synger jula inn.

O helga natt, o helga stund för världen Då Gudamänskan till jorden steg ned För att försona världens brott och synder För oss han dödens smärta led Och hoppets stråle går igenom världen Och ljuset skimrar över land och hav

Juletradisjoner kan være så mangt. Sjøl må jeg sette meg aleine foran et stereoanlegg og spille «O helga natt» med Jussi Björling så høyt som anlegg og naboskap tillater. Og når Jussi brister, brister jeg.

Han tar meg helt opp mot himmelen og så slipper han meg brutalt til jorda. Uten at jeg egentlig enser sangens åpenbart kristne budskap om frelse.

«O helga natt» favner mer enn noen annen julesang hele det enorme spennet som høytida er. Like motsetningsfylt som livet sjøl. Det svenske vemodet blandes med det vakreste, lyseste som noen gang er lydfesta. Smerte og lykke. Håp og sorg. En tid for glede, men som vi alle vet, en tid for sorg. For å minnes de som ikke lenger er. Minnes tida som ubønnhørlig tikker for oss alle.

Tanken på at noe så vakkert kan komme ut av en dritings svenske, har alltid fascinert meg. Store deler av livet har jeg hatt for meg at Jussi Björling var drita full da han gikk i studio og sang «O helga natt». Ustø skritt mot mikrofonen, ei flaske på lomma. Et delirium han våkner fra idet opptaket begynner. Krystallklar.

Kilden min var god, historien kom fra min gode venn Jon, som var barn av en av landets mest kjente kunstnerfamilier. Historien var litt fra innsida, liksom. Historien ble fortalt med innlevelse og overbevisning, og den festa seg i meg. Og jeg har elska at den prektigste og mektigste julehymnen kom fra en skakkjørt og tørst sjel.

Jussi var ikke drita. Han var alkoholiker og rørekopp, men opptrådte sjelden full og gikk aldri i studio etter ei kule. Rangle gjorde han til gagns, og avlyse gjorde han titt og ofte. Men sang han i påvirka tilstand, som det heter, var det helt åpenbart. Tenor ble til baryton.

Stemmen hadde en høy pris. Han sang profesjonelt fra han var 3–4 år, et talent som sprunget ut like fra Gud. Han mista mora tidlig, og faren forsvant da Jussi var 15. Løftet han ga faren, som også kjempet med alkoholen, om aldri å drikke, ble mildt sagt ikke holdt. Depresjoner plaga ham hele livet, en overveldende følelse av ikke å strekke til dominerte, og han anså sitt eget liv som en tragedie. Tenk det. En verdensstjerne som i egne øyne ikke holdt mål.

«Jussi död i morse», skrev de svenske avisene 9. september 1960 i krigstyper. Det var bare én Jussi, de forgudet sin sanger. I år er det 60 år siden han døde, 49 år gammel. Funnet i senga tidlig om morgenen. Hjertet hans orka ikke mer av spiralen han var inne i. Drikke for å holde ut, holde ut for å drikke. Konsert etter konsert etter konsert.

Det hjertet som tidligere på året hadde klart seg gjennom et infarkt under en opptreden foran den britiske dronningmoren, ga etter. Året hadde vært tøft. Livet hans på denne tida er beskrevet som en «brattere berg-og-dal-bane enn noen gang før», og til tross for lyse øyeblikk, var depresjonen svart. Alkohol og tabletter satte punktum. Bare tre uker etter at han hadde holdt sin årlige sommerkonsert på Skansen i Stockholm, var han ute av tida. «Men nu – nu är det slut!», var hans siste ord. Veckojournalen rapporterte fra begravelsen, og prestens forretting ble tolket slik: Jussi Björlings død kom ikke overraskende på dem som ville se. Veien han hadde vandret var høy og fantastisk, men den var lang og han hadde gått fort.

På kransen fra kollegaene på Stockholmsoperaen sto det: «Store sangerhjerte – du er evighet».

Et liv så altfor kort. Men han rakk det viktigste, for oss. Bare halvannet år før sin død hadde han vært i konserthuset ved Hötorget, og på oppdrag fra det amerikanske storselskapet RCA spilt inn «O helga natt», eller «Adams julsång» som den da het etter komponisten Adam. Ny, flybåren amerikansk stereoteknologi skapte usikkerhet blant teknikerne, forteller Hallgeir Opedal i et utmerket skriftstykke fra Dag og Tid. Det første opptaket var ubrukelig. Det andre, som vi hører i dag, ble spilt inn etter fika. To forsøk. Ett i bøtta, ett inn i verdensarven.

Det er en overraskende julehit, for det er det den er blitt, en hit. Nylig ble den kåra til vår mest populære julesang. Jeg spør Björling-ekspert Sverre Gunnar Haga om når dette ble en julestandard, for det har den ikke alltid vært. Han trekker på skuldrene over telefonen. Den har kommet snikende, sier han, og peker på handelsstanden, på kjøpesentrenes musikkbruk. Den sakrale «O helga natt» treffer oss, og minner oss kanskje på at det ikke er noe å spare på. At livet er kort og skjørt.

Kanskje skal man ikke sjekke en god historie. Jula er jo ikke tidspunktet for å utfordre verken nisse, jomfrufødsel eller barnet i Betlehem. Men at Jussi ikke var full denne søndag morgenen i studio i februar 1959, forandrer ikke på sangens betydning. Livet hans mer enn kompenserer for at mitt indre bilde av den plagede, fulle mannen i et studio ikke lenger har gyldighet. Jussis liv og smerte gjør sangen bare mer til den perfekte julesang. Den som lyser opp, men som jorder oss og minner oss på det vonde og farlige som ligger under overflaten i verden.

Jussi ble 49. Det er yngre enn det jeg er nå. Det er sikkert en refleksjon jeg vil gjøre meg når jeg i ettermiddag sniker meg til knappe fem minutter «O helga natt». Og mens jeg kjenner etter, lar jeg Jussis blues matte til julas prangende, påtrengende prektighet og ubehagelig blendende glans. Det blir ikke jul uten. God jul, alle sammen.

Denne kommentaren ble publisert første gang i 2020

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!

Mer fra Dagsavisen