I 2010 kalte Jonas Gahr Støre G20 for «det største tilbakeslaget for det internasjonale samfunnet siden 2. verdenskrig». Siden nyttår har Norge sendt statsråder og byråkrater i skytteltrafikk til Brasil som svar på invitasjonen til å bli «gjesteland» i G20 under Brasils lederskap. At Norge drar til Latin-Amerika for å spise mango med de store sier mye om hvordan forholdet mellom nord og sør har utviklet seg i global politikk.
Norge trenger Brasil mer enn Brasil trenger Norge.
G20 begynte som en ganske anonym møteserie mellom finansministre fra 20 utvalgte land i 1999. I 2008 tok USA initiativ til å oppgradere forumet til å inkludere statsledere. Målet var å finne en effektiv løsning på finanskrisa, som var i ferd med å sende vestlige økonomier mot stupet. Å sette FN på sidelinjen var tilsiktet fra verten George Bush, så kanskje ikke så rart at internasjonalisten Støre var skeptisk. Etter å ha vedtatt en gigantisk økonomisk hjelpepakke, begynte G20 å kalle seg selv for «verdens økonomiske styringskomité».
Mye har skjedd både i G20 og i verden siden det. Fra å ha vært et både utskjelt og begrenset forum har det blitt en kompleks styringsstruktur med tematiske underkomiteer for alt fra samarbeid om helse og likestilling til klima og skatteregimer. Ministre og statsledere har fått følge av et halvt alfabet av undergrupper: B20 for business, T20 for tankesmier, C20 for sivilsamfunn, L20 for fagforeninger, W20 for kvinner og så videre. Og G20 er også i realiteten blitt G21 etter at den Afrikanske Union (AU) ble medlem i fjor. Nå består forumet av EU og AU pluss tre latinamerikanske land (Brasil, Argentina og Mexico), fire europeiske (Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia), fem asiatiske (Kina, Japan, India, Indonesia og Sør-Korea), to afrikanske land (Sør-Afrika og Saudi-Arabia), samt USA, Canada, Australia, Russland og Tyrkia.
Dette er med andre ord «de store og mektiges klubb» og er på ingen måte like representativt som FN. Ved å inkludere den Afrikanske Unionen signaliserte man imidlertid at tyngdepunktet er i ferd med å forskyve seg til det globale sør. Det reflekterer at særlig Kina og India veier stadig tyngre økonomisk, og at det globale sør er blitt en tydeligere stemme i global politikk.
Les også: Når verda rundt oss forvitrar
Men det er også en konsekvens av at G20 har roterende lederskap, og er styrt av en «troika» som består av nåværende, forrige og neste leder. Fra og med i fjor og fram til 2026 vil hele troikaen være fra det globale sør. Nå består den av India, Brasil og Indonesia. Det har gitt seg utslag i agendaen. Når verdens toppledere, inkludert Xi Jinping, Joe Biden og Ursula von der Leyen, inntar Rio de Janeiro til toppmøtet i november, er vertslandets hovedanliggende bekjempelse av sult, fattigdom og ulikhet; bærekraftig utvikling og reform av globale institusjoner. Det siste dreier seg om å øke det sørlige lands innflytelse i organisasjoner som det Internasjonale pengefondet og Verdensbanken, men også økt klimafinansiering til fattige land.
Et annet viktig tema for Brasil er hvordan å beskatte verdens superrike – som har vært diskutert i skyggen av vertslandets kamp mot Elon Musk. Det viser hvor langt G20 har beveget seg fra den elitistiske finansministerklubben det engang var.
At Brasil har gitt Norge en midlertidig plass ved det eksklusive bordet kan vi takke både Amazonasfondet og norske selskaper for. Brasil er langt viktigere for norsk økonomi enn oppmerksomheten i norske medier skulle tilsi. Tre av de fire største selskapene på Oslo Børs har sine største utenlandssatsninger i Brasil. Faktisk figurerer Norge som den fjerde viktigste investoren i Latin-Amerika i 2023 (etter USA, Kina og Storbritannia). Norge har også sin klart største utenlandssatsing på klima i nettopp Brasil: Amazonasfondet som har finansiert regnskogsbevaring siden 2008 – unntatt årene Bolsonaro styrte Brasil.
Les også: Journalister som får teften av maktkamp i et politisk parti havner ofte i blodtåka
Selv om Norge bidrar finansielt, trenger Norge Brasil mer enn Brasil trenger Norge. Siden Lula kom tilbake til presidentmakten i fjor har han posisjonert seg som en leder for det globale sør. Han har ikke alltid vært like heldig med sine utspill – særlig om Ukraina og Midtøsten – men av lederne for stormaktene i sør er han blant de som konsekvent har insistert på demokrati, folkeretten og en sosial agenda. Slik kan han være med på å styrke en rettsbasert verdensorden, både i møte med autoritære land som Kina og Russland, og med vestens dobbeltmoral.
Brasils agenda er heller ikke uten motsetninger. I fjor var Brasil rammet av flom, og i år er det tørken som har gitt enorme skogbranner, mens Lula planlegger klimatoppmøtet (COP30) som han skal være vertskap for neste år. Likevel ivrer han for oljeutvinning.
Slik sett er kanskje Brasil den perfekte partneren for Norge. For mens Norge annonserte forlengelse av Amazonasfondet under G20 møtene, og det er betydelige norske fornybarinvesteringer i Brasil, så er det bare ett år siden Equinor satset 100 nye milliarder kroner i olje og gass i Brasil. Fornybarsatsingen når ikke tiendedelen.
Men i glansen fra G20 fremstår vi som en progressiv miljønasjon. Er det rart vi elsker Lula?
Les flere kommentarer av Benedikte Bull
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Les også: – Sjekk doskåla når du er på toalettet – det reddet meg
