Å beskrive maktkampene som pågår i de fleste politiske partier er en krevende journalistisk oppgave. Det er så lett å trå feil og la seg forlede av de ulike kildene. Politikere som vil fremme en spesiell agenda vet hva som trigger politiske journalister mer enn noe annet. Å avsløre maktkamper er noe de fleste journalister drømmer om. Det kan fort bli deres svake punkt.
De siste månedene har pressen vært særlig opptatt av to maktkamper i norske politiske partier, nemlig i Arbeiderpartiet og i Kristelig Folkeparti. Jonas Gahr Støre og partiet han leder har fått størst oppmerksomhet etter Gyldendals utgivelse av boken «Partiet». Det er blitt en intens debatt om hvordan de to Dagbladet-journalistene, Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne, har beskrevet den påståtte maktkampen i Arbeiderpartiet.
«Når du skal sleppe ei bokbombe: ikkje slepp den på deg sjølv», var den treffende karakteristikken til Bergens Tidendes kulturredaktør Jens Kihl. Gyldendal forlag og de to forfatterne er ikke blitt levnet mye ære for hvordan prosjektet er håndtert.
Boken «Partiet» er et trist eksempel på hva som skjer når to politiske journalister har beveget seg inn i en blindgate og ikke viser noen interesse for å la seg korrigere. Det var ingen overordnede redaktører som utøvet kvalitetskontroll. Forlaget toet sine hender.
Les også: Joséphine ble nektet sykelønn av arbeidsgiver: – Jeg gråt i to dager
Avisredaktører hevder at det samme ikke kunne skjedd i en avisredaksjon. Det er sikkert riktig, men før redaktørene blir for kjepphøye, er det grunn til å påpeke at ikke alt er perfekt i pressen heller. Dekningen av den såkalte maktkampen i Kristelig Folkeparti er et eksempel på at kodeordet maktkamp altfor ofte blir styrende for pressens dekning.
I tilfellet Ulstein fremstår han så lite maktsyk at Kristelig Folkepartis landsmøte bør stille seg spørsmål om partiet er tjent med å ha han som leder.
Hvis definisjonen av en maktkamp er at personer og grupperinger i parti sikler etter lederposisjoner, har jeg problemer med å skrive under på mange journalisters påstand om at det er en rå maktkamp som har utspilt seg i Kristelig Folkeparti de siste månedene.
Muligens er jeg naiv, men jeg er ganske så overbevist om at Dag-Inge Ulstein ikke har lengtet etter at Olaug Bollestad skulle trekke seg, og at han deretter skulle overta ledervervet. Med mitt kjennskap til KrF er det så langt fra sannheten som det er mulig å komme.
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
Etter hvert har vi – blant annet ved hjelp av Olaug Bollestad selv – fått innsyn i hva som faktisk skjedde. Hun vinglet og ombestemte seg.
At hun ikke fungerte som leder skapte en fortvilelse i partiet, og det gikk så langt at partiets nestleder gikk til sin leder og sa han ikke ville renomineres til Stortinget. Samtidig uttrykte kan overfor Bollestad at han hadde problemer med hennes lederstil. Vanligvis vil det blitt sett på som ærlig og renhårig tale. I Bollestads verden, og etter hvert hos en del journalister, er det blitt en rå maktkamp.
I tilfellet Ulstein fremstår han så lite maktsyk at Kristelig Folkepartis landsmøte bør stille seg spørsmål om partiet er tjent med å ha han som leder. At han står fast på ikke å la seg nominere til stortingsplass, sier sitt om en påtroppende leder som nærmest er blitt presset inn i posisjonen. I stedet for å spekulere i den påtroppende leders maktambisjoner, ville det vært mer naturlig å diskutere om KrF er tjent med å ha en leder som åpenbart lider av en betydelig vegring for å utøve makt.
Å sette søkelys på det ville etter min mening være god kritisk journalistikk.
Les også: Hvem skal ta over etter Erna? Høyres velgere har talt (+)
Les også: Soleklar favoritt til å ta over Ap etter Støre (+)
Les også: – Utleier ønsket en som kunne hente barna i barnehagen
