Den olympiske ilden er tent igjen, og den får oss til å flokke foran skjermene. Den gjør at pulsen stiger, ikke bare hos våre flotteste atleter, men også hos oss som er publikum. I mange hjem sitter vi i sofaer, og vi står på stuegulvet, og vi heier. Helt til vi ikke gjør det lenger likevel.
Det første moderne OL ble arrangert i Athen i 1896. Der deltok 241 menn, for sånn var det. Det var ikke plass til kvinner. De var ikke raske nok. Sterke nok. Robuste nok. Etterdønningen av dette lever fortsatt når det snakkes om kvinner på fotballbanen: De er ikke gode nok. Og det er sant, på sett og vis. Kvinner er fysisk underlegne. Menn er sterkere, raskere, mer robuste. Det skyldes blant annet testosteronet, som menn har 10-20 ganger mer av enn kvinner. Dette kjønnshormonet pumpes ut i blodet og gjør at han bygger større muskler enn hun.
Likevel har kvinnene funnet sin plass på idrettsbanen. De hopper og løper og sparker og kaster og slår på baller av ulike størrelser. De er fullverdige atleter. Under én forutsetning: at de får konkurrere på rettferdige vilkår. Mot andre kvinner.
Nå spør mange seg om dette var tilfellet i torsdagens boksekamp i Paris. Den varte i 46 sekunder før Angela Carini avbrøt kampen. Den italienske kvinnen brøt ut i tårer og fortalte at hun ble truffet av en kraft hun ikke er vant til. Etter boksekampen stilles spørsmålene: Ble Carini banket opp av en … mann? Kvinne? Transperson? Tvekjønnet? Intersex? Og hvis ikke, hva da?
Boksing er en brutal sport. Mer brutalt blir det når en kvinne bankes opp med slagkraften til en mann.
Lite får det til å koke mer i kommentarfeltene enn kjønn. Det pleier å bli polarisering nok når det handler om kvinner versus menn. Når også transpersoner og andre kjønn slenges inn i potten, når debatten det absolutte kokepunktet.
Etter boksekampen har den algeriske Imane Khelif blitt omtalt som både mann og trans. Fjerndiagnostiseringen flyter fritt. Det spekuleres i genitalier, hormoner, reproduktivitet, anatomi, fysiologi, Swyer syndrom og alt som hører med. På mange måter er det forståelig. Prinsippet om «fair play» utfordres når det er usikkerhet knyttet til utøvernes kjønn. Boksing er en brutal sport. Mer brutalt blir det når en kvinne bankes opp med slagkraften til en mann. Hvis det var det som skjedde.
Når Khelif kalles «mann» er det ikke rart mange blir provosert. Flere har tatt til motmæle og påpeker at Khelif ikke kan defineres som en transperson. Det er en viktig presisering. Ingenting tilsier at Khelif har gjennomgått kjønnskorrigerende behandling. Utøveren har heller ikke definert seg som annet enn en kvinne. Det er med andre ord ikke snakk om en «transformasjon», et kjønnsskifte, hverken fysisk, juridisk eller sosialt.
For ordens skyld, så vet vi heller ikke med sikkerhet at Khelif har kromosomene XY. Det vi vet, er at Khelif ble diskvalifisert fra kvinneklassen i VM i boksing, angivelig på grunn av nettopp dette. Den internasjonale olympiske komité (IOC) har kjørt en annen linje. To utøvere som er diskvalifisert fra profesjonell boksing er invitert til OL i Paris. Det ser dermed ut til at IOC forholder seg til juridisk kjønn, ikke biologisk. Kanskje bunner det i et ønske om inkludering. Eller en frykt for å anklages for ekskludering.
Intensjonen er nok velmenende, men det er vanskelig å snakke seg bort fra biologien. I idretten kan Y-kromosomet gi utøveren en klar prestasjonsfordel. Slagkraft, hurtighet og robusthet er avgjørende. Dette gjelder i konkurranseidrett generelt, men kanskje spesielt i boksing og annen kampsport. Menn har langt større slagkraft enn kvinner. Denne sporten opererer allerede i randsonen av hva mange anser som trygt. Dermed bør ingenting kunne trumfe sikkerheten til utøverne.
Les kommentaren: Valget i Venezuela ser ut til å gå akkurat så galt som vi kunne frykte, skriver Jo Moen Bredeveien
Debatten som herjer har handlet mye om kromosomer, men også om transpersoner. Noen mener at det ikke er relevant overhode å nevne «trans» i forbindelse med torsdagens boksekamp. Det er likevel enklere sagt enn gjort. Selv om Khelif ikke er en transperson, er det snakk om prinsipper og problemstillinger som også angår transpersoner i idretten. Dessuten: Hvis XY-personer får delta i kvinneklassen, hva med de som skifter kjønn?
Denne XY-utfordringen oppstår svært sjelden. Derfor kan det friste å si at de få det gjelder, burde inkluderes. Problemet er bare at ved å inkludere de få, så ekskluderes de mange. Én utøver er nok til å sabotere konkurransen for de resterende 100. Det er ikke bare kjipt for de som ikke får kjempe om pallplasser på like vilkår. Det er også potensielt livsfarlig. Én bokstav – Y – kan utgjøre forskjellen på seier og tap. Men også liv og død.
Det kan også tenkes at nettopp XY-personer vil kunne gjøre det spesielt godt i idretter, og dermed blir overrepresenterte i konkurranseidrett. Torsdagens hendelse byr tross alt ikke på en helt ukjent problemstilling. Debatten om inkluderingen av transkjønnede idrettsutøvere i idretten har pågått i flere tiår. Mange trekker også paralleller til Caster Semenaya, den sørafrikanske idrettsutøveren med hyperandrogenisme. En tilstand som fører til naturlig høye nivåer av testosteron. Og som dermed gir et konkurransefortrinn.
Er løsningen å legge ned kjønnsdelingen i all sport, slik noen foreslår? Det er en dårlig idé, med mindre man ønsker å ekskludere majoriteten av kvinner fra idretten. Igjen. I mange konkurranser er manneklassen åpen, påpeker andre. Men hvem vil vel frivillig gå fra å være den beste i kvinneklassen, til å bli den dårligste i manneklassen?
Andre mener at en tredje konkurranseklasse kan være svaret. Hvor personer som ikke faller innenfor kjønnskategoriene kvinne og mann, kan konkurrere på like vilkår. Men også dette vil by på utfordringer. I mange land kan det være farlig å velge en annen klasse enn kjønnet du fremstår som. Selv om utøveren ikke begrunner det med å ha XY-kromosomer, vil han eller hun fort bli mistenkt for å ha nettopp det.
Dessuten: Hvis det opprettes en tredje klasse, skal denne romme både XY-utøvere og transpersoner? Noen vil mene at også dette er urettferdig. I teorien kan det opprettes uendelig mange klasser basert på kjønn og kriterier. Utøvernes høyde kan påvirke prestasjonen i høydehopp. Lengden på beina betyr noe for hvor fort du løper. Og så videre. Med denne logikken kan vi fort ende opp med mange klasser – med få utøvere.
Ingen vil stille i bokseringen for å bokse mot seg selv. Men i debatten som raser er det tendenser til skyggeboksing. Personer som allerede er kritiske til transpersoners rettigheter, bruker hendelsen for alt den er verdt. Fra denne ytterkanten hagler hatefulle kommentarer mot både transbevegelsen og transpersoner. Det bør vi alle ta avstand fra, og heldigvis gjør mange det.
Dessverre finnes det også en annen ytterkant i denne debatten. Legitim kritikk mot manglende «fair play» har blitt møtt med anklager om transfobi. Et eksempel på dette er når transaktivist Luca Dalen Espseth skriver at «Dette er rasisme, misogyni, intersexfobi og rasisme smørja sammen» i et kommentarfelt. Hvem eller hva han sikter til, er uklart. Og med det slår han knockout på seg selv.
De aller fleste transpersoner og intersex-personer vil nok bare leve i fred. Jeg tror de fleste av oss andre også ønsker at de skal få gjøre det. Nettopp derfor er denne boksekampen så viktig. Jenter og kvinner må kunne konkurrere på like – og trygge – vilkår. Det er vanskelig å se hvordan dette skal være mulig dersom ikke-biologiske kvinner får delta i kvinneklassen. Når IOC mangler et rettferdig regelverk for dette, så setter de ikke bare integriteten til hele idretten på spill. De sender også en unødvendig gavepakke til anti-transbevegelsen. Derfor handler denne debatten også om transpersoner. Enten man liker det eller ikke.
Les kommentaren: LO øker, men taper terreng, skriver Kjell Werner
