Er det atter en gang håpet vi ser svinne foran øynene våre? Det naive håpet om at demokratiet skal seire?
Vi håpet jo at presidentvalget i Venezuela skulle gi et annet utfall enn det vi nå, to dager etter valget når dette skrives, ser: Kaos, demonstrasjoner, tilløp til opptøyer og vold, to helt ulike virkelighetsoppfatninger blant makthaverne og opposisjonen og frykten for et såkalt autogolpe, et selvkupp i regi av det sittende regimet.
Det finnes enda verre alternativer, som vi kanskje ser konturene av i gatene i Caracas nå.
Det er der vi er nå, i etterdønningene av det som flere har kalt «det nest viktigste valget i Amerika i år». President Nicolás Maduro påstår at han fikk 51 prosent av stemmene. Det støttes av Det nasjonale valgrådet CNE. Problemet er bare at CNE er kontrollert av Maduros parti, som etter 25 år ved makten har full kontroll over institusjonene i landet.
Denne egenerklæringen av valgseier har fått flere, blant annet denne avisa, til å slå fast at nå venter seks år til med Maduros regime, i så fall den tredje seksårsperioden hans.
Det er trolig å forhaste seg. Opposisjon på sin side hevder nemlig at deres kandidat, den grå eminensen Edmundo González, har fått 70 prosent av stemmene.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Her står situasjonen. Maduros valgseier er anerkjent av et knippe land. Regionalt er det Cuba, Nicaragua, Honduras og Bolivia som har gratulert ham, globalt har land som Kina, Russland, Nord-Korea og Syria anerkjent Maduro som Venezuelas president.
Både Kina og Russland er viktige land for det såkalte bolivarianske prosjektet i Venezuela, som ble satt i gang av Maduros forgjenger, den kontroversielle og karismatiske presidenten Hugo Chávez. Kina er landets største kreditor og en viktig handelspartner, mens Russland er en strategisk og militær støttespiller.
Aktører som ikke anerkjenner valgresultatet inkluderer EU, Norge, USA og en rekke naboland. Noen er direkte avvisende og krever en ny gjennomgang, urne for urne og stemme for stemme. Maduro har svart med å kalle hjem diplomater fra sju latinamerikanske land. Andre land, som Norge, men også de regionale maktfaktorene Brasil og Mexico og nabolandet Colombia, som alle styres av den demokratiske venstresiden, er mer avventende – men ingen av dem har ennå anerkjent Maduro.
Les også: Jo Moen Bredeveien har krysset grensa mellom USA og Mexico i sommer
Mye tyder på at Maduro ser bort fra den manglende anerkjennelsen og beholder makta. Det er likevel ikke fullt så enkelt som det kan synes.
Et viktig poeng for Maduro har nemlig vært en normalisering av forholdet til det internasjonale samfunnet. Her har Norge spilt en viktig rolle de siste årene, i et forsøk på å mekle en slags borgfred mellom makt og opposisjon i landet. Resultatet var et «demokratisk veikart» som skulle garantere et fritt valg. USA lettet på sanksjonene mot Venezuela som et ledd i dette arbeidet (selv om det senere ble kjent at dette var et resultat av Qatar-ledede forhandlinger mer enn norsk innsats).
For Maduro personlig lå det trolig også et håp om at den internasjonale straffedomstolen ICC ville legge bort sin etterforskning av ham om valget ble internasjonalt anerkjent som åpent og demokratisk. Det framstår som usannsynlig nå.
Det meldes om demonstrasjoner og opptøyer på gatene i flere byer i landet. Mest alvorlig for regimet er det at flere av demonstrantene kommer fra de fattigste områdene, som har vært kjerneområde for chavismen. Det viser hvor ille det har gått i landet under Maduro.
Les også: Det var ikke på grunn av de vakre fjordene at arbeidsfolk kom til Norge
Da Hugo Chavez ble president i 1999, og enda mer da han overlevde et statskupp i 2002, var håpet tent i mange, også i Norge, om at Venezuela ville vise vei til en bedre og mer rettferdig verden. Landets enorme oljeressurser skulle brukes til å løfte folk ut av fattigdom, og satsingen på helse og utdanning var imponerende.
Denne bolivarianske revolusjonen sporet av allerede under Chavez. Han var som så mange andre karismatiske ledere i Amerika først og fremst en sterk mann, en caudillo. Det var under Chavez det ble åpnet for at presidenten kan sitte i flere seksårsperioder, et ikke ukjent fenomen i tiltakende autokratier. Etterkommeren Maduro har siden strammet grepet og fjernet de fleste tilløp til demokrati i landet. All institusjonell makt er nå samlet under ham.
Bare de aller mest regimetro, i inn- og utland, klarer å overbevise seg selv om at dette er grep som må gjøres på grunn av den evige – og høyst reelle – faren for statskupp fra høyresiden og sanksjoner fra USA.
Det burde være nok å vise til at åtte millioner venezuelanere – rundt en tredel av befolkningen – har rømt landet under Maduros år ved makten. Det har skapt en migrantkrise i Amerika som har hatt ringvirkninger så langt nord som USA.
Les også: Norge trenger flere reservesoldater i en ny og farligere verden
Det var alt dette mange håpet vi skulle se begynnelsen på slutten av ved årets valg. Det ville også være en fjær i hatten for norsk diplomati om valget ble en suksess.
Dagsavisen skrev sågar på lederplass at vi håpet at høyresiden ville vinne – vel vitende om at den ledende skikkelsen i opposisjonen, som ble nektet å stille som offisiell presidentkandidat og derfor har drevet valgkamp for González, trolig aller mest er en latinamerikansk jernkvinne av samme politiske støpning som Margaret Thatcher.
Nesten alt – innenfor rammen av demokratiet – ville være bedre enn en fortsettelse på Maduros regime. Vi håpet på en demokratisk nyorientering. Det fikk vi ikke. Nå står framtiden og vipper.
Maduro vil trolig klamre seg til makta. Om han klarer det, er usikkert, for nå er det fullt kaos. Maduro påstår at hackere i Nord-Makedonia har lagt offisielle nettsider nede og dermed gjort det umulig å legge fram konkrete stemmer, og peker på opposisjonen. Det kan være sant, og det kan være løgn. Som det meste annet i Venezuela akkurat nå – og de siste tiårene.
I «beste» fall får vi nå en overgang til et politisk prosjekt som trolig vil rulle tilbake de sosiale framskrittene som tross alt er oppnådd under «revolusjonen». Trolig er det mer sannsynlig at Maduro blir sittende, enda mer skadeskutt og isolert.
Og så finnes det enda verre alternativer, som vi kanskje ser konturene av i gatene i hovedstaden Caracas og andre byer nå. Håpet svinner foran øynene våre.
Les også: Er Høyre og NHO til å stole på i spørsmålet om full lønn under sykdom?
Les også: – Det store spørsmålet er hva som skjer med kronen(+)
