Er det sant som den amerikanske journalisten David Frum skrev i et omdiskutert essay for noen år siden, at om de liberale kreftene ikke klarer å få kontroll over grensene, så vil fascismen, i en eller annen støpning, sørge for å gjøre det?
Jeg har befunnet meg på den andre siden i sommer, i Mexico. Der, under den stekende sola, i ørkenvarmen, har jeg sett mot nord, mot det store landet som senere i høst skal velge veien videre. Det amerikanske demokratiet, med sine feil og mangler, eller noe annet, noe usikkert, men ganske sikkert illevarslende?
Det er hva mange sør for grensa frykter mest: En Donald Trump uten skrupler som tar grensepolitikken helt ut i det umenneskelige.
Ved flere anledninger har jeg sett den, og jeg har krysset den, fram og tilbake. Grensa, denne streken på kartet som skiller det rike nord fra det fattigere sør. Som går på tvers av dette mytiske landskapet der apache-indianerne nektet å gi seg i kampen mot nybyggerne. Morgan Kanes rike, og Cormac McCarthys. En del av verden der spansk fungerer minst like godt som engelsk, på begge sider av skillelinja, og der alle vil ha dollar heller enn mexicanske pesos. Territoriet til helgener og banditter, ofte i en og samme skikkelse, landområdet der mennesker og narkotika går nordover og våpen og penger sørover.
All identitet og aktivitet her i grenseland handler på et eller annet vis om la frontera, eller the border. Om grensa, som deler samfunnet i to. Og som kan avgjøre det amerikanske presidentvalget. Som fort tipper valget i favør av Donald Trump og det som tegner til å bli autoritært, hevngjerrig og vondt.
Les også: Yes, she can. Eller?, spør Synnøve Vereide Trampe
Situasjonen er litt lysere for demokratene enn for bare en uke siden. Kamala Harris er yngre og mer vital enn Joe Biden, og har trolig større sjanser til å slå Trump i 2024. Hun vil likevel måtte forholde seg til grensa på samme måte som Biden: Som en akilleshæl. Som streken som kan koste henne valget.
Det kan se ut som en dristig påstand etter alt som har skjedd i politikken på nordsiden av grensa i sommer, men tesen er egentlig ikke særlig kontroversiell: Det er grensa mellom USA og Mexico som har gitt Trump muligheten til å gjenvelges som president enda en gang, etter at han gikk i vanære for snart fire år siden.
Det drukner kanskje litt i dramaet rundt attentatforsøket mot Trump og kroningen av mannen som den ubestridte kongen av partiet sitt i forrige uke, men det republikanske partiet ruster seg til politisk krig om grensa. Retorikken går ut på at president Biden har mistet all kontroll, og at USA derfor flommer over av fæle folk som kommer fra sør med de aller verste hensikter.
Det er ikke første gang Donald Trump bruker frykten for Mexico og land lenger sør som skremmebilde. I 2016 lovte han en mur mot Mexico, som mexicanerne selv skulle betale for. Det skjedde selvsagt aldri, men den åpne leflingen med frykten for den andre bidro til at Trump ble president.
Den gangen – og denne?
Det stemmer ikke, som Trump sier, at Joe Biden har gitt opp grensa. Biden har snarere videreført mye av Trumps grensepolitikk, og har innført andre tiltak, både forsvarlige og drastiske. Sist i rekken er den såkalte asylnekten, som gir myndighetene muligheten til å sende migranter rett tilbake til Mexico uten rett til å søke asyl.
Slik er jo gjerne dynamikken: Innskjerping følger innskjerping, og partene kjempes om å være hardest i klypa. Vi kjenner det delvis igjen her hjemme også.
Konsekvensen er at byene sør for grensa fylles av stadig flere migranter, fra Mexico og andre land. Det gir kaos, tragedie og dårlige sosiale vilkår. Tilstanden på den andre siden, i nord, er også kaotisk. Situasjonen er ikke ny, men den er ikke holdbar på sikt, og antallet migranter har økt under Biden – eller etter pandemien, alt ettersom hvor man vil legge vekten. Trump legger den på Biden.
Det er ikke overraskende at grensa mellom det globale nord og sør, mellom den første og den tredje verden, kan avgjøre valg. Mange er redde – på begge sider av grensa. Et flertall av amerikanerne vil at Trump nå skal bygge ferdig den muren han lovte for åtte år siden.
Les også: Har landet behov for flere arbeidsplasser? Ja, mener Kjell Werner
Store deler av den muren finnes allerede, og den fantes lenge før Trump. Den begynner et stykke ut i Stillehavet i Playas de Tijuana og skjærer seg gjennom det golde landskapet, gjennom storbyen Tijuana og østover, og der det ikke finnes mur er det glovarme ørkenlandskap og fjell og elver som hindrer folk å krysse nordover.
Men det stanser jo ikke strømmen av mennesker. Folk finner hullene, stigene og overgangene. Og politikerne har vedtatt åpne grenser for handel og forretninger. Hos oss heter det EU, i Nord-Amerika heter det NAFTA. Man kan like eller ikke like frihandelsavtaler, men uansett hva man måtte mene om saken: Det kan ikke være overraskende at narkotika, våpen og folk flytter seg over grensene når varer og kapital får flyte fritt. Sådan er mennesket. Grenser er til for å krysses.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Likevel kan det altså være grensa som vinner valget for Donald Trump om noen måneder. Han lover ekstra drakoniske tiltak om han skulle vinne denne gangen. Mange nok i nord synes å mene at det er det som må til nå.
Det er hva mange sør for grensa frykter mest i disse dager: En Donald Trump uten skrupler som tar grensepolitikken helt ut i det umenneskelige. Et grensepoliti som faktisk skyter, en mur som vokser og vokser, stadig mer desperate mennesker som søker stadig mer desperate måter å komme seg over på. Og alle de utslåtte og sultne som blir igjen sør for grensa når det blir enda farligere og vanskeligere å komme nordover.
For slik er livet i grenseland. Nord og sør er skilt av grensa, men er likevel helt avhengig av hverandre.
Jeg står og skuer over grensa, like etter at jeg har krysset den atter en gang, mot nord nå, enda en gang hjulpet av mitt norske pass og mitt heldige lodd i verdens lotteri. De fleste grenser er åpne for slike som meg. Jeg ser den forsvinne bak meg idet vi kjører videre nordover. Tittelen på David Frums essay ringer i bakhodet: «Om de liberale ikke tar kontroll over grensene, vil fascistene gjøre det».
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Posisjonen som presidentkandidat bør ikke «arves»
Les også: «Jødehateren» Barth Eide? Virkelig, Netanyahu?
