---
Dette er Dagsavisens Innfallspalte, dagdrøm spesial.
---
Der jeg bor er det asfalt på så godt som alle kanter. Noen ganger er det som at de høye husene strekker helt opp til himmelen. Elva som renner forbi forsøker å ha med seg vinddrag og et hint av sjølukt, men stoppes av høye metere med sement og murpuss.
Det kan nesten bli vanskelig å puste.
Oftere og oftere når jeg går nedover gata, drømmer jeg om at det er røtter jeg snubler i, ikke brosteiner som har blitt skylt ujevne av regnvann.
Da ser jeg for meg at jeg pakker alt jeg eier og har, og reiser til et avsidesliggende sted. Til en liten hytte klemt mellom havgap og skogbryn, om jeg fikk velge helt etter eget ønske. Til et sted der pulsen går i takt med bølgene som skyller inn på stranda. Der duene har «skogs» og «ring» som prefiks, og fyller magene sine med insekter og mark istedenfor pølsebrød og ingenting.
Der det kjennes ut som at dagene bruker like lang tid på å renne ut som havet bruker på å slipe steinene i fjæra. Der man kan gå rett fra kjøkkenet og ut i skogen for å pille på bark og mose og jord.
Dit drømmer jeg om å flytte.
Der kan jeg våkne med sola og ikke alarmen. Ta kaffen på trappa og ikke ved dataen. Spise nybakt brød jeg satte deigen til kvelden før. Kanskje begynne å høre på radio. Det kunne vært fint.
Les også: Snart får sjamanen prinsessen, men ikke halve kongeriket
Jeg ville hatt med meg en katt også. En stor og bustete hannkatt som hoppet etter sommerfugler i hagen, som krafset i kratt og fikk raptus i buskene. Som kvesset klørne på et tre, og samtidig benyttet anledningen til å få inn en skikkelig strekk.
Der ute i naturklemma, ikke tidsklemma, skulle vi bodd. Kjerringa og katten. Jeg kunne lært meg å sløye fisk, og katten kunne lært seg å vente tålmodig. Så skulle jeg stått på ei brygge og fiska, under en kjempestor hatt, mens katten tittet mellom sprekkene i plankene, ned på krabber og tang som beveger seg og pittesmå, rare rekesprell.
Så kunne vi gått tur på og utenfor stier inne i skogen. Lekt med løv i en lysning. Sett spor etter dyr som ingen eier.
På kvelden kunne vi spist pannestekt fisk og kokte poteter. «Jeg elsker nypoteter», kunne jeg sagt til katten. Så ville den blunket langsomt med begge øynene til meg for å si at den ikke skjønner et kvekk av det jeg kvakker, men liker meg aller best likevel.
Etter det skulle vi krøpet opp i en grønnmalt treseng og sett på spindelvev i taket til alt dagslyset var borte. Og det hadde ikke gjort noe om jeg så en edderkopp, fordi katten ville spist den om den våget seg nærme nesa mi mens jeg sov.
Sånn skulle vi levd, dag etter dag. I skumring og mygg om sommeren, og stearinlys og snøfokk om vinteren. Du och jag, Kattfred.
Les også: Ti bud for turister
Les også: EM i midlertidig galskap
