----
Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Kan inneholde en eim av svett fotballtrøye.
----
Jeg bryr meg ikke om fotball. Det er en del av imaget mitt å himle med øya over folk som tatoverer YNWA på brystet, eller de som overser at lokallaget de heier på er fylt opp av spillere fra alle andre byer enn den de befinner seg i.
Det er det kollektive sukket som går gjennom mitt foretrukne vannhull, når en gjeng testosteron med fotballskjerf kommer skrålende ned trappa, jeg identifiserer meg med.
Mesteparten av tiden, hvertfall. Hvert andre år, derimot, går personligheten min gjennom en stor forandring.
Det begynner med at jeg bare tar en rask titt på hvordan gruppespillet ser ut (siden jeg ikke er interessert i fotball, har jeg ikke fått med meg hvem som har kvalifisert seg). Noterer meg noen underdogs som det jo hadde vært spennende å følge med på. Ser at åpningskampen nok hadde bydd på en god del fres.
Så havner denne åpningskampen kanskje på samme dag som sommerfesten med jobben. Og der kobles det kanskje på en storskjerm. Også kan man jo bare ta en liten titt, da.
Les også: Når kommer feriepengene, og hvor mye får du?
Når Bruce Banner trigges, blir han en svær, muskuløs brokkoli. Han har ikke kontroll, og han styres av noe utenfor sitt bevisste jeg. Noe av det samme skjer med meg når dommeren blåser i gang den første kampen i et stort mesterskap.
Pip, EM i fotball er i gang. Pip, det er også mitt personlige EM i midlertidig galskap.
I en måned styres min sosiale kalender etter kampoppsettet. Ja, jeg kan være med på en pils klokka 18 (Tyrkia-Georgia). Nei, jeg drar hjem etter den ene (Portugal-Tsjekkia). Er det wifi her (Tyskland-Ungarn)?
En av mine nærmeste venninner og jeg kjente ikke hverandre under VM i 2022. Hun har dermed inntil nå trodd at vårt platoniske ekteskap, med felles vennegjeng, er basert på felles interesser. Da hun forstod hvem jeg egentlig er, sa hun bare «Hvem ER du?».
Nå truer hun med skilsmisse hvis jeg ikke slutter å snakke om at jeg håper på et tredje selvmål så det blir et slags hattrick, uoppfordret fortelle hva et hattrick er, argumentere for og imot VAR, og tvinge henne til å se reprise av da Gündogan ytterligere befesta Tysklands plass i 8-delsfinalen i kampens 67ende minutt.
Under mandagens kamp mellom Belgia og Slovakia, som jeg egentlig ikke orker å snakke om, måtte jeg sende sms til naboen under meg for å forsikre henne om at skrikingen skyldtes frustrerende fotball, og ikke at jeg ble dengt helseløs.
Og slik har jeg vært siden jeg tilfeldigvis så Ghana spille under VM i 2010 (et mesterskap de hadde vunnet enligt mig, om det ikke var for en viss kronidiot fra Uruguay).
Jeg beklager til min omgangskrets som nå må deale med en speedmutert fotballfantast, men jeg synes dere skal tenke litt på hvordan dette er for meg også.
«Den verste dagen i mitt liv», sa Scolari i 2014, da Tyskland smæla 5 mål på 5 minutter rett i trynet på Brasil. Ja vel, men hva med meg da? Jeg var på DO da det skjedde!
Dette er en voldsom periode for oss alle, og det er viktig at vi tar vare på hverandre. 14 juli er det over. Hold ut.
Les også: Synes amerikanske artister det er flaut å synge på engelsk? (+)
Les også: Sinnsvensk i gjerningsøyeblikket
