Denne våren er det uvanlig mange unge politikere som har takket nei til en ny periode på Stortinget. Kostnadene ved å være stortingsrepresentant ser ut til å være for høye, spesielt for dem som har små barn. At tunge kvinnelige profiler som SVs Kari Elisabeth Kaski og Høyres Tina Bru forlater Løvebakken, er eksempler på det.
For de store partiene er frafall og utskiftninger til å leve med. Verre er det med de små stortingsgruppene. Aller verst er det for Kristelig Folkeparti. Partiet er fortsatt ikke kommet opp i knestående etter retningsvalget i 2018. Etter flere turbulente år ville stabilitet i ledelse og blant stortingsfolk vært å foretrekke.
Slik blir det ikke. At en skadeskutt Kjell Ingolf Ropstad ikke ville renomineres kom ikke som noen bombe, men mange hadde håpet at første nestleder Dag Inge Ulstein skulle gå på en fornyet økt. Denne uken sa han nei takk til renominasjon på Hordaland-listen. En naturlig konsekvens er at han også trekker seg som partiets nestleder. I et intervju med Vårt Land avdramatiserer han virkningen for KrF. Han gleder seg over «at unge samfunnsengasjerte verdibevisste folk melder seg på og ønsker å bidra»
Et sterkt Frp kan neppe være noen ønskesituasjon for KrF.
Man kan også sette hans nei inn i en mer alvorlig kontekst for partiet, nemlig at leder Olaug Bollestad sitter enda mer ribbet tilbake etter mange tunge år. De siste ukene har partilederen vært sykmeldt. Det skjedde også i fjor, da som følge av ektemannens helsesituasjon.
Les også: Han er soleklar favoritt til å ta over etter Støre (+)
Ser man det store bildet, ser situasjonen for partiet alt annet enn lys ut ett år før stortingsvalget. Dette bekymrer nok flere enn de som er ihuga KrF-tilhengere. Selv om partiet nå bare har tre stortingsrepresentanter, kan KrF bli en joker når en ny regjering dannes etter valget i 2025. Ved striden i 2018 gikk Bollestad for et samarbeid med Høyre. Hun gikk inn i regjeringen og fikk virkelig erfare hvor sprikende koalisjonen var. Foran 2025 har hun likevel pekt på at Erna Solberg er den naturlige statsministerkandidaten. Etter den kunngjøringen for noen måneder siden, har Fremskrittspartiet vokst seg sterkere og sterkere på meningsmålingene. Et sterkt Frp kan neppe være noen ønskesituasjon for KrF.
Olaug Bollestad er et optimistisk anlagt menneske, men at hun står i og kommer til å stå i mange skviser, er hevet over tvil. Under sykmeldingen må hun ha stilt seg selv spørsmål om hun har kraft nok til å lede en sårt tiltrengt fornyelse foran valget i 2025. Partiets slagord «Tid for det viktigste» kan være noe hun må forholde seg til på det private plan. Dette handler også om en risikovurdering av hennes ettermæle som politiker. Går KrF på et tilsvarende valgnederlag som i 2021, er det hun som sitter igjen med regningen for nok et dårlig valg.
Sett utenfra er det mye som burde tale for at Olaug Bollestad overlot roret til nye krefter. Hun har i så fall ikke mye tid på seg før hun må lande på en beslutning. En ny leder må gis tid til å bygge partiets profil før valget.
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om
Trekker Bollestad seg, vil det neppe bli noen stor maktkamp om ledervervet. Comeback for Kjell Inge Ropstad er utelukket. Dag Inge Ulstein har sagt nei. Tilbake står partiets andre nestleder Ida Lindtveit Røse. Den 31 år gamle tobarnsmoren betegnes som et politisk talent og er en naturlig arvtaker, selv om hjemfylket Akershus på ingen måte er noen sikker stortingsplass for KrF. Da barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad skulle ha pappapermisjon i 2020, gikk Lindtveit Røse inn som vikar og ble med det tidenes yngste statsråd.
Skulle Lindtveit Røse bli pekt på som leder, kan det fort oppstå en lignende situasjon som i 2005. Dagfinn Høybråten ble partileder, men hadde ingen sikker plass verken i Oslo eller Akershus. Løsningen var at han ble førstekandidat i det «sikre» fylket Rogaland.
Tjue år senere er ingen ting sikkert i KrF, men for et parti i krise må man være beredt til å treffe noen tøffe beslutninger. Å gi maksimalt rom for en eventuelt ny leder er blant disse. Da kan det ikke tas for smålige hensyn til hvilket fylke en partileder skal representere.
